Prioriterer vi mer helse, eller bare færre behandlinger?

Når behandling virker

Rundt 70 prosent av personer med epilepsi blir anfallsfrie takket være medisiner. For mange betyr det muligheten til å jobbe, delta i samfunnet og leve et tilnærmet normalt liv. Det gir ikke bare enorme menneskelige gevinster, men også store samfunnsøkonomiske gevinster.

I prioriteringsdebatten blir det ofte sagt at hvis vi bruker mer penger på én behandling, må noe annet nedprioriteres. Det kan være et legitimt argument, hvis det faktisk betyr at helsetjenesten samlet sett skaper mer helse et annet sted. Problemet er at det i liten grad finnes dokumentasjon på at dette faktisk skjer.

Tvert imot peker Norsk overlegeforening i sitt høringsinnspill til rapporten om terskelverdier på at dagens modell bygger på svært usikre anslag for alternativkostnad, basert på analyser fra britisk helsetjeneste. Foreningen peker på at forutsetningene bak disse beregningene er så usikre at metoden i seg selv burde forkastes. 

Norges betalingsvilje i praksis har stått stille i over ti år, til tross for betydelig prisvekst og medisinsk utvikling. 

Espen Lahnstein
Forbundsleder, Epilepsiforbundet

Overlegeforeningen peker også på at flere helsetjenester vi i dag oppfatter som selvfølgelige, som dialyse eller sykehjemsplass, ligger på kostnadsnivåer langt over dagens terskelverdier. Etter dagens kriterier er det langt fra sikkert at slike behandlinger ville blitt innført.

Det reiser et ubehagelig spørsmål:

Prioriterer vi egentlig mer helse, eller prioriterer vi bare bort behandlinger?

Når ventetid får konsekvenser

Mange av våre medlemmer håpet at utredningen fra DMP om terskelverdien skulle bidra til bedre tilgang til nye medisiner. I stedet opplever mange dyp skuffelse.

Det er ikke DMP som tar telefonene fra pasienter og pårørende som spør hvorfor medisinen de har håpet på, fortsatt ikke er tilgjengelig. Det er jeg som forbundsleder som tar disse samtalene.

Og jeg må forklare noe som er vanskelig å forstå, både for dem og for meg:

At Norges betalingsvilje i praksis har stått stille i over ti år, til tross for betydelig prisvekst og medisinsk utvikling. 

Å ikke justere er også et valg

Vi støtter prioritering i helsetjenesten. Ressursene er begrensede, og vanskelige valg må tas.

Men prioriteringer må bygge på et solid faglig grunnlag. I dag hviler terskelverdien på en teori om alternativkostnad som er både omstridt og stadig mer kritisert.

Å la være å justere terskelverdien fremstilles ofte som en nøytral beslutning. Det er det ikke. Også det er et valg.

For mennesker med epilepsi er dette heller ikke en teoretisk øvelse. Vi har sett hva forsinket tilgang til behandling kan bety, for barn, familier og samfunnet rundt dem.

Komiteen må nå sørge for at systemet faktisk henger med på kunnskapen og virkeligheten pasientene lever i. Hvis ikke velger man i praksis å si nei til nye behandlinger.