Debatt

Tør vi å forenkle staten?

Ja – men da må staten først være ærlige om hvor Norge faktisk leveres, skriver Kirsti Kierulf.

Det er i kommunene livet foregår. Det er der barna går i barnehage og skole, der eldre får omsorg, der boligene bygges, der veiene brukes, og der konsekvensene av politikk merkes først og sterkest.
Likevel er det nettopp her handlingsrommet er blitt trangere, skriver administrerende direktør i Norsk Kommunalteknisk Forening. — Det er i kommunene livet foregår. Det er der barna går i barnehage og skole, der eldre får omsorg, der boligene bygges, der veiene brukes, og der konsekvensene av politikk merkes først og sterkest. Likevel er det nettopp her handlingsrommet er blitt trangere, skriver administrerende direktør i Norsk Kommunalteknisk Forening.Foto: Gorm Kallestad/NTB

26. januar 2026 kl. 05:00

Kirsti Kierulf

Administrerende direktør, Norsk Kommunalteknisk Forening, kommunestyrerepresentant i Asker (H)

Dette er en meningsytring, og innholdet står for skribentens regning. Alle innlegg hos Altinget skal overholde presseetiske regler.

Kommunedirektøren i Nesseby kommune, Charles Petterson, stiller et viktig spørsmål og treffer spikeren midt på hodet: Tør vi å forenkle staten?

Mitt svar er ja. Men da må staten først være ærlige om hvor Norge faktisk leveres.

Det foregår i 357 kommuner og 15 fylkeskommuner. Det er der folk bor. Det er der barna går i barnehage og skole, der eldre får omsorg, der boligene bygges, der veiene brukes, og der konsekvensene av politikk merkes først og sterkest.

Likevel er det nettopp her handlingsrommet er blitt trangere.

Les også

Analyse

Tiden er over for menn av den gamle skolen

En paradoksal virkelighet

Vi har lokalt demokrati, men ofte uten reell beslutningsmakt. Vi har ansvar, men ikke alltid myndighet. Vi har forventninger om gjennomføring, men et regelverk som gjør gjennomføring stadig mer krevende.

Når styringspresset øker, er statens refleks ofte å nedsette nye lovutvalg. Men også her ser vi et strukturelt problem:

Kommuner og fylkeskommuner er som regel representert med én stemme, side om side med forskere og representanter fra ulike sektorer og industrier. Ofte mangler det både kommunal og fylkeskommunal representasjon – eller representanter fra organisasjonene som faktisk taler kommunesektorens sak.

Næringslivet har lykkes bedre. Der er representasjonen tydeligere, tyngre og mer systematisk.

Det burde bekymre oss.

Kanskje er tiden inne for å tenke nytt også om styringsmodellen vår.
Kirsti Kierulf
Administrerende direktør, Norsk Kommunalteknisk Forening

Forenkling handler ikke om mindre stat – men riktigere stat

Å forenkle staten betyr ikke å svekke fellesskapet eller overlate alt til lokale tilfeldigheter. Det betyr å rydde i roller, ansvar og nivåer. Det betyr å stole mer på at beslutninger bør tas nærmest mulig dem de gjelder, innenfor tydelige nasjonale rammer.

Kanskje er tiden inne for å tenke nytt også om styringsmodellen vår.

Vi er stolte av trepartssamarbeidet mellom stat, arbeidsgivere og arbeidstakere. Med god grunn. Men i et samfunn der gjennomføringskraften i stor grad ligger i kommuner og fylkeskommuner, er det verdt å stille spørsmålet:

Er det mulig at en reell forenkling innebærer et paradoks? Nemlig at vi går fra en trepartsmodell til en firepartsmodell?

En modell der kommuner og fylkeskommuner er den fjerde parten, ikke som høringsinstans til slutt, men som reell medspiller fra start.

Skal vi lykkes, må vi begynne der folk bor

Hvis vi mener alvor med boligbygging, grønn omstilling, velferd og beredskap, må vi slutte å late som om disse utfordringene løses best langt unna hverdagen. Forenkling krever mot. Mot til å gi fra seg detaljstyring. Mot til å koordinere statlige interesser bedre. Og mot til å gi lokale folkevalgte reelt ansvar og reell myndighet.

Les også