Spaltist:  
Knut Einar Rosendahl

Vi må snakke om negative utslipp

Negative utslipp av CO2 blir nødvendig, og vi må allerede nå diskutere hvordan vi skal forholde oss til det, skriver spaltist og professor i samfunnsøkonomi Knut Einar Rosendahl.

Det finnes flere måter å oppnå negative utslipp på. En måte er å fange CO2 rett fra lufta, kalt Direct Air Capture (DAC). Det sveitsiske selskapet Climeworks er i gang med å bygge et anlegg for DAC på Island.
Det finnes flere måter å oppnå negative utslipp på. En måte er å fange CO2 rett fra lufta, kalt Direct Air Capture (DAC). Det sveitsiske selskapet Climeworks er i gang med å bygge et anlegg for DAC på Island.Foto: Climeworks/Handout via Reuters/NTB
Knut Einar Rosendahl

I 2018 publiserte FNs klimapanel en spesialrapport om 1,5 graders global oppvarming. Et hovedbudskap var at verdens CO2-utslipp må reduseres til netto null rundt 2050 for å begrense oppvarmingen til nettopp 1,5 grader. I etterkant har netto null utslipp blitt et sentralt begrep. Det internasjonale energibyrået IEA har innarbeidet et scenario kalt «Net Zero Emissions by 2050» i sine analyser. Mange land har lansert nasjonale mål om netto null utslipp i 2050 eller noe senere, blant annet EU, USA og Kina. Norge er faktisk et av få vestlige land som ikke har etablert et mål om netto null utslipp – i stedet har vi et mål om å redusere utslipp med 90-95% i 2050.

Jo mer utslipp vi har i 2050, desto mer negative utslipp må vi ha

Knut Einar Rosendahl
Spaltist

I den nyeste hovedrapporten fra klimapanelet slås det fast at netto null utslipp av CO2 ikke bare gjelder 1,5-graders målet. Panelet skriver at for å stoppe temperaturøkningen må globale CO2-utslipp reduseres til netto null. Hvor stor oppvarmingen blir avhenger i stor grad av når dette skjer, og hvor mye vi har sluppet ut fram til da.

Hva menes med netto null utslipp i 2050? Det betyr enkelt og greit at dersom vi fortsetter å slippe ut CO2, må vi kompensere med negative utslipp – tonn for tonn. Jo mer utslipp vi har i 2050, desto mer negative utslipp må vi ha.

Skogplanting, karbonfangst og -lagring og «støvsuging»

Hva menes så med negative utslipp? Det handler om fjerning av CO2 fra atmosfæren (CDR – Carbon Dioxide Removals). Her finnes det ulike varianter. Noen er naturbaserte, slik som å plante ny skog. Trær fanger og binder CO2, slik at økt skogareal vil innebære negative utslipp. Det er samme prinsipp som å hindre avskoging, som Norge bidrar til blant annet i Brasil.

Forskjellen er at i sistnevnte tilfellet er det snakk om å redusere utslipp, ikke negative utslipp. En utfordring med skogplanting er at hvis vi fortsetter å slippe ut CO2, må vi plante skog på stadig nye arealer. Andre naturbaserte løsninger innebærer økt lagring av CO2 i jorda og i havet.

CO2-konsentrasjonen i atmosfæren utgjør mindre enn en promille, og det gjør det vanskelig å skille ut CO2 fra lufta

Knut Einar Rosendahl
Spaltist

En annen variant er å produsere kraft basert på bioenergi, og så fange og lagre CO2-utslippene fra produksjonen permanent (karbonfangst og -lagring – CCS). I Norge har vi store planer for CCS (Langskip-prosjektet), i første omgang fra sementproduksjon og (forhåpentligvis) avfall. CO2-utslippene herfra skal lagres under Nordsjøen. Bortsett fra det biobaserte avfallet er dette også utslippsreduksjon, ikke negative utslipp. Men teknologien er forholdsvis lik. Utfordringen her er at selv om bioenergi er fornybar, er det ikke nødvendigvis klimavennlig (eller naturvennlig) hvis det medfører økt hogst og i verste fall avskoging.

En tredje variant kalles Direct Air Capture (DAC eller DACCS), og innebærer å «støvsuge» CO2 ut av lufta ved bruk av energiintensive anlegg. Deretter kan CO2 lagres på samme måte som nevnt over. Denne teknologien er foreløpig umoden og kostbar, men det foregår prosjekter i ulike land. Utfordringen med DAC er nettopp kostnadene og energibruken. CO2-konsentrasjonen i atmosfæren utgjør mindre enn en promille, og det gjør det vanskelig å skille ut CO2 fra lufta.

Altinget Klima og Energis spaltister:

Altinget Klima og Energi har seks faste spaltister. De skriver innlegg om akutelle politiske saker hver sjette uke. Dette er spaltistene:

  • Andreas Christiansen Halse, fagsjef for blant annet klima, energi og næringspolitikk i Tankesmien Agenda. Agenda driver samfunnsanalyse og politikkutvikling for sentrum-venstre.
  • Knut Einar Rosendahl, professor i samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen ved NMBU. Han forsker på miljø- og energiøkonomi, og leder det regjeringsutnevnte Teknisk beregningsutvalg for klima.
  • Maria Moræus Hanssen, næringslivsleder med lang internasjonal erfaring fra olje- og energiselskaper. Hun er i dag selvstendig investor og styreleder/ styremedlem både innen kultur, startup-virksomheter og i internasjonale selskap.
  • Ane Breivik, leder for Unge Venstre.
  • Marianne Sivertsen Næss, leder for energi- og miljøkomiteen på Stortinget. Valgt inn for Arbeiderpartiet i Finnmark.
  • Maja Kristine Jåma, sametingsråd for Norgga Sámiid Riikkasearvi/Norske Samers Riksforbund med ansvar for areal, klima og natur.

Alle 1,5-graders-scenarier har noe negative utslipp

I den nevnte spesialrapporten fra FNs klimapanel ble det presentert diverse 1,5-graders scenarier, alle med noe negative utslipp fra 2050 eller før (og netto negative utslipp fra 2050 eller 2060). Noen scenarier hadde moderate mengder negative utslipp – andre hadde enorme mengder. Jo mer negative utslipp, desto mer (positive) utslipp ble det plass til før og etter 2050.

Scenariene med store mengder negative utslipp har blitt møtt med mye kritikk, først og fremst fordi den omfattende bruken av bioenergi med CCS ikke blir ansett som bærekraftig. I ett av de fire hovedscenariene brukes 7 millioner kvadratkilometer til å dyrke planter brukt til bioenergi. Det er mer enn dobbelt så stort som hele Indias areal. I tillegg kommer frykten for at disse scenariene tas til inntekt for at det ikke haster å redusere utslipp. Vi kan alltids fikse problemet med mye negative utslipp i framtida.

Problemet er at utfordringen er enorm. Globale CO2-utslipp er i dag omtrent 40 milliarder tonn per år. I de fleste 1,5-graders scenariene i spesialrapporten fra 2018 er de årlige utslippene 5 milliarder tonn eller mer rundt 2050. Å fange og lagre 5 milliarder tonn CO2 per år er ikke helt enkelt. Uten sammenligning for øvrig: Vekten av alle mennesker på jorda er cirka en halv milliard tonn.

Nødvendig – men må ikke bli en sovepute

Utsiktene til negative utslipp må derfor ikke bli noen sovepute som forsinker den nødvendige grønne omstillingen og reduksjonen i utslipp av CO2 og andre klimagasser. Samtidig må vi ta inn over oss at negative utslipp vil bli nødvendig. Vi må derfor allerede nå legge til rette for at negative utslipp realiseres på en bærekraftig og kostnadseffektiv måte. Forskning og utvikling av bærekraftige teknologier for negative utslipp bør støttes av det offentlige, slik andre umodne grønne teknologier støttes. Bedrifter som utvikler nye teknologier og løsninger må vite at de vil kunne tjene penger på negative utslipp når de har teknologien klar.

Utsiktene til negative utslipp må ikke bli noen sovepute som forsinker den nødvendige grønne omstillingen og reduksjonen i utslipp

Knut Einar Rosendahl
Spaltist

I prinsippet er den samfunnsøkonomiske verdien av et tonn permanent fjerning av CO2 den samme som den samfunnsøkonomiske kostnaden av å slippe ut et tonn CO2. En mulighet er derfor å tilby en subsidie tilsvarende avgiften på CO2-utslipp. Et annet alternativ er å inkludere negative utslipp i det europeiske kvotesystemet (EU ETS). Bedrifter som fanger CO2 og lagrer det f.eks. under Nordsjøen kan få lov til å utstede og selge utslippskvoter. Rundt 2040 vil EU trolig slutte å tildele nye kvoter, og det pågår en faglig diskusjon om hva som vil skje da. Hva med bedrifter som ikke klarer å fjerne alle utslipp uten å legge ned driften? Bør de få sjansen til å kompensere ved å betale for negative utslipp?

EU-kommisjonen har skjønt at negative utslipp kommer og må innarbeides i klimapolitikken, men har foreløpig bare lagt fram forslag til sertifisering av karbonfjerning. Det er foreløpig uklart hva sertifikatene skal brukes til, men det er i alle fall en start. Neste steg er å utforme politikk som stimulerer til en fornuftig, men ikke ukritisk, satsing på negative utslipp. Det må skje uten å bremse den viktigste jobben, som er å redusere utslipp.

Les også


E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

0:000:00