Populasjonen av europeiske stålpinnsvin må øke

Rovfuglen er i ferd med å svikte

I 2007, under sikkerhetskonferansen i München, kom de første tegnene på at rovdyret kun lå i dvale. Under president Putins kjærlige omsorg samlet beistet krefter for syv år senere å ta en stor jafs av Ukraina.

Til tross for advarslene ble det gjort lite for å gjeninnføre stålpinnsvinet i den europeiske faunaen. Bortsett fra det lille finske kreaturet, som levde et nokså ensomt liv mellom de tusen sjøer, skjulte resten av kontinentet seg under vingene til den amerikanske hvithodehavørnen.

Men ørnen har et stort revir, og utfordrerne blir stadig flere og sterkere. Rovfuglen har lenge krevd at Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet. 

Utfordringen oppstår om ørnen forlater og Nato-reviret forfaller. Da står Norge uten forpliktende forsvarsavtaler.

Helge Arnli
Sikkerhetspolitisk rådgiver, Europabevegelsen

Endelig er budskapet forstått, og det ales opp nye stålpinnsvin; først i Polen. En titt på europakartet avslører den strategiske relevansen: Et nær fullvoksent pinnsvin på de polske slettene, supplert av en hurtigvoksende tysk artsfrende like bak, vil sikre det nordeuropeiske lavlandet. Sammen med et bistert ukrainsk pinnsvin i øst, vil sentrale deler av kontinentet bli ufordøyelig.

Om ikke lenge vil Sentral-Europa fremstå som så uappetittlig for bjørnen at den vil lete etter lettere bytte. Hvis den amerikanske ørnen i tillegg må fokusere på andre rivaler, eller mister interessen for sine gamle venner, blir flankene utsatt.

Stålpinnsvinene må bli flere

Med en halv million mann, et par tusen stridsvogner og rundt tusen fly prøvde bjørnen i 1939 å svelge det lille finske pinnsvinet. Den endte opp med blodig nese etter å ha slukt deler av Karelen, Salla og Petsamo. Episoden har satt dype spor i rovdyrets sinn.

Bedre minner har bjørnen fra Litsafronten nær Petsamo (Petsjenga) helt i nord, der den jaget tyskerne ut av Øst-Finnmark høsten 1944. Kontroll over dette landområdet, og over Svalbard lengre nord, vil øke sikkerheten rundt bjørnehiet i Kolafjorden.

Fremdeles gjester hvithodehavørnen forskjellige europeiske biotoper, men eksperter ser tegn til at den forbereder hjemreise.

Hvis dette skjer, må populasjonen av europeiske stålpinnsvin øke. Bjørnen kan da bli tvunget til å lete etter enklere bytte, spesielt i avsidesliggende jaktterreng der den har lykkes før.

Med Sverige og Finland i Nato deler vi revir og fostrer opp et avskrekkende skandinavisk stålpinnsvin. Utfordringen oppstår om ørnen forlater og Nato-reviret forfaller. Da står Norge uten forpliktende forsvarsavtaler mens et robust finsk-svensk kreatur streifer videre innenfor EU.