Ta fra kommunene ansvaret for beredskapen

Krevende balanse

I mai 2025 oppnevnte regjeringen kommunekommisjonen, som har som formål å sikre en mer bærekraftig, effektiv og fleksibel kommunesektor framover. Kommisjonen skal blant annet foreslå tiltak for å sikre at kommunene møter framtidens utfordringer, særlig knyttet til demografi og arbeidskraftsmangel.

Allerede i dag ser vi imidlertid at synkende folketall og problemer med rekruttering av fagkompetanse utfordrer nærhetsprinsippet i store deler av kommune-Norge. 

Vi må være villig til å stille spørsmålet om kommunene er rett nivå for å identifisere og prioritere forebyggende beredskapstiltak.

Per Martin Norheim-Martinsen
Professor og dekan, NMBU

Disse utfordringene konkretiseres for eksempel i forvaltningen av Plan- og bygningsloven (PBL). Denne og en rekke andre sentrale lover og forskrifter av relevans for Norges beredskap hviler på en forutsetning om at kommunene er i stand til å følge opp sitt ansvar i praksis.

I en undersøkelse svarer imidlertid kun 55 prosent av kommunene at risiko og sårbarhet som følge av langsiktige klimaendringer, i tilstrekkelig grad tas hensyn til i kommunal planlegging.

Det viser seg ofte vanskelig for hardt pressede kommuner å balansere kryssende interesser slik at hensynet til beredskap blir ivaretatt.

Skadelig for beredskapen

Den mest nærliggende løsningen kan synes å være å heve kompetansenivået i kommunene. Samtidig er det et praktisk spørsmål hvorvidt en styrking av plankompetansen og -kapasiteten er realistisk innenfor særlig de mindre kommunene.

Svakhetene ved det kommunale selvstyret utfordres ytterligere når beredskapsutfordringer krysser kommunegrensene – slik de jo ofte gjør. 

Vi må være villig til å stille spørsmålet om kommunene er rett nivå for å identifisere og prioritere forebyggende beredskapstiltak.

Per Martin Norheim-Martinsen
Professor og dekan, NMBU

Manglende rutiner og praksis for interkommunalt samarbeid skaper situasjoner som bærer preg av allmenningens tragedie, hvor én kommune gjør vurderinger av utbygging eller beredskapstiltak, uten å ta tilstrekkelig hensyn til hvordan dette påvirker andre kommuner. Når én kommune for eksempel bygger flomvoller for å unngå at sine husstander, gårder og bedrifter rammes ved flom, vil det faktisk ofte forverre situasjonen for nabokommunen lenger ned langs et vassdrag.

Poenget er at en lovfesting av plikter og ansvar innenfor totalberedskapen blir en sovepute dersom kapasiteten til å følge opp det lovverket forutsetter, ikke er tilstede.

Vi må være villig til å stille spørsmålet om kommunene er rett nivå for å identifisere og prioritere forebyggende beredskapstiltak, eller om ikke noe av ansvaret bør flyttes til staten.

For å sette det på spissen: Det norske kommunale selvstyret som vi skatter så høyt, kan være direkte skadelig for arbeidet med å sikre norsk beredskap i en krevende tid.