En alvorlig, men stillferdig krise i den kommunale hjemmetjenesten

Perspektivmeldingen: en tydelig advarsel 

Perspektivmeldingen 2024 peker på tre store samfunnsutfordringer: kampen om arbeidskraft, behovet for omstilling og en presset velferdsstat som må være både sosialt rettferdig og økonomisk bærekraftig.

Kommunene kutter i budsjettene og befolkningen eldes, og gapet mellom behov og kapasitet vokser dag for dag. Hvordan skal den kommunale hjemmetjenesten kunne møte denne utviklingen over tid? 

En arbeidsdag uten pusterom 

I hjemmetjenesten planlegges arbeidsdagen ned til minste detalj, men tidsplanene er så stramme at det knapt er rom for uforutsette oppgaver – som den eldre damen som trenger mer tid til stell fordi hun er ekstra svimmel denne dagen. Nittifem-åringen som har falt, en annen som har symptomer på slag eller pasienten med demenssykdom som har tatt bussen alene, eller behov for to ansatte hos en pasient som vanligvis kun trenger hjelp av en. Når slike oppgaver fører til forsinkelser resten av dagen, tvinges ansatte til å velge mellom å gi nødvendig tid til pasienten, eller å holde planen – begge med en kostnad for pasienter, kolleger og kvalitet. 

Å styrke hjemmetjenesten handler ikke bare om flere ansatte, men om riktig kompetanse på rett sted.

Silje B. Eikemo og Aina Kolle
Verdighetsenteret

Ledelse uten reelt handlingsrom 

Ledere i hjemmetjenesten har ofte ansvar for svært store personalgrupper, i enkelte tilfeller over 100 ansatte. De skal håndtere personaloppfølging, budsjetter, rekruttering, sykefravær, fagutvikling og kvalitetsarbeid. Med mange oppgaver og lite kapasitet blir det liten tid til å være til stede i det daglige eller følge opp medarbeiderne på en måte som styrker faglig kvalitet. Det daglige arbeidet består ofte i «brannslukking» i form av å få inn vikarer, snakke med fortvilte pårørende eller kanskje til og med bruke noen timer på medisinrommet for å avlaste en allerede overbelastet sykepleier. Når lederne ikke har rom til å lede, svekkes hele organisasjonen. Det påvirker arbeidsmiljø, tillit og muligheten til å drive langsiktig utvikling. 

De som vil jobbe med og for våre eldste, må bedre ivaretas. 

Konsekvensene av kompetanse tap 

Når erfarne fagpersoner forlater hjemmetjenesten, mister tjenesten kunnskap som er opparbeidet gjennom mange år. Denne kompetansen kan ikke erstattes gjennom korte opplæringsløp. Mangel på kontinuitet gjør at pasientene stadig møter nye ansatte som ikke kjenner deres historie, behov og preferanser. For mange eldre, spesielt de med kognitiv svikt, skaper dette utrygghet. Det svekker også muligheten til å oppdage endringer i helsetilstanden tidlig, som er avgjørende for å forebygge alvorlige hendelser. 

Riktig kompetanse på rett sted 

Å styrke hjemmetjenesten handler ikke bare om flere ansatte, men om riktig kompetanse på rett sted. Brukes sykepleiere til oppgaver andre kunne gjort, mister vi deres ekspertise når den trengs mest. Settes helsefagarbeidere på sidelinjen i kritiske situasjoner, går viktig pasientkunnskap tapt. 

Den største kostnaden er imidlertid menneskelig.

Silje B. Eikemo og Aina Kolle
Verdighetsenteret

Tiltak for en bærekraftig hjemmetjeneste 

For å bygge en robust og fremtidsrettet hjemmetjeneste trengs både strukturelle og praktiske grep: 

• Ledelse med tid og ressurser til å være til stede for ansatte og drive faglig utvikling. 

• Tillit til fagfolk slik at de kan bruke kompetansen sin der den gir størst effekt. 

• Anerkjennelse av eldreomsorgens kompleksitet og som et fagfelt som krever omfattende breddekompetanse.  

• Heltidskultur og forutsigbare turnuser som gir stabilitet og trygghet for ansatte og pasienter. 

• Systematisk kompetanseutvikling med mulighet for faglig oppdatering og videreutdanning. 

• Reell involvering av ansatte i beslutninger som berører arbeidshverdagen deres. 

Kostnaden ved å vente 

Å utsette nødvendige grep vil føre til høyere kostnader på sikt. Høyt sykefravær, høy turnover og lav kontinuitet driver utgiftene opp.

Den største kostnaden er imidlertid menneskelig. Eldre som ikke får den omsorgen de trenger, og ansatte som forlater yrket fordi de ikke kan stå inne for kvaliteten, er ikke god samfunnsøkonomi. For hvordan vi organiserer og prioriterer hjemmetjenesten sier mye om hvilke verdier vi setter høyest. Dette handler først og fremst om å sikre trygghet og verdighet for de mest sårbare.