Pandemiavtalen vi ikke har råd til å mislykkes med

Etter tre år med intense forhandlinger har Verdens helseorganisasjon (WHO) og over 190 medlemsland vedtatt en ny internasjonal pandemiavtale. Det er et viktig skritt mot å unngå det kaoset vi så under covid-19-pandemien – og et etterlengtet forsøk på å beskytte både globale helseinteresser og nasjonale beredskapsstrategier.

Bakgrunnen er enkel: WHO forventer at det vil komme nye pandemier. Ikke om, men når, som generaldirektør Tedros Ghebreyesus formulerte det i sin tale til Verdens helseforsamling 20. mai i Genève. Derfor trengs en strukturert, rettferdig og forpliktende tilnærming til forebygging, varsling og respons. Det nye avtaleverket, som til tross for stor geopolitisk motstand ble vedtatt med applaus, er et forsøk på nettopp dette.

Avtalen skal styrke verdens evne til tidlig å oppdage og begrense smitteutbrudd. Kjernen i dette er en forpliktelse til å overvåke helsetrusler i både mennesker og dyr – en såkalt One Health-tilnærming. For oss som arbeider med smittevern og mikrobiell økologi, er dette essensielt. Sykdommer som hopper fra dyr til mennesker, som SARS, MERS og covid-19, er økende – og kan bare forstås og forhindres gjennom kunnskap om naturens økologi og vårt samspill med den. 

Det er i mine øyne et geopolitisk kynisk, men dessverre forståelig trekk.

Jörn Klein
Professor i mikrobiologi og smittevern, USN

Avtalen kan miste sin funksjon

At denne tilnærmingen nå er forankret i en folkerettslig bindende avtale, er historisk. Men veien dit har vært preget av motstand. Enkelte land ønsket ikke å fremme dette perspektivet, trolig fordi det kunne utfordre deres landbrukspolitikk eller innebære krav om å beskytte økosystemer. Det er i mine øyne et geopolitisk kynisk, men dessverre forståelig trekk – for det er billigere å benekte zoonotiske kilder enn å regulere eksportindustri og jordbruk.

Avtalen omfatter også viktige bestemmelser om rettferdig tilgang til medisiner, vaksiner og beskyttelsesutstyr. Pandemien avdekket hvordan rike land hamstret livsnødvendige ressurser, mens fattige land ble stående i vaksinekøen. Fremover skal helsepersonell prioriteres globalt, og teknologiutveksling fra farmasøytisk industri skal fremmes – riktignok gjennom frivillige insentiver, ikke tvang.

Det såkalte PABS-systemet (Pathogen Access and Benefit Sharing) skal sørge for at genetiske sekvenser av patogener raskt deles med forskningsmiljøer, samtidig som selskaper forpliktes til å gjøre en viss andel av vaksiner og medisiner tilgjengelig for lavinntektsland – uten profitt. Systemet fremstår som en slags moralsk kompensasjon for den globale asymmetrien i helseforskning og produksjon. Men det er fortsatt uavklart, og detaljene er skjøvet til et vedlegg som ennå ikke er ferdigforhandlet. Uten dette risikerer hele avtalen å miste sin funksjon.