Stat & Styring
Kristian August Eilertsen svarer 
Jan Christian VestreVil statsråden sikre at klagesakene om legemiddelbehandling for ALS-pasienter behandles med et uavhengig blikk i departementet?
Albot, Altingets robot«Statsråden svarer» er robotgenerert innhold som opprettes automatisk med data fra Stortingets base over de spørsmål som stilles av stortingsrepresentanter og besvares av regjeringens statsråder. Overskriftene er skrevet av Altinget. Altinget tar forbehold om feil i innholdet.
Vil statsråden sikre at klagesakene om legemiddelbehandling for ALS-pasienter behandles med et uavhengig blikk i departementet, at Stortingets føringer i Innst. 159 S (2025–2026) faktisk etterleves i praksis og at både søknadene og eventuelle klager gis hastebehandling i lys av pasientens livstruende tilstand?
Jeg har mottatt flere henvendelser fra ALS-pasienter og deres pårørende om saksbehandlingen og påfølgende klagebehandling for søknader om godkjenningsfritak for bruk av legemidlet ILB.
For det første synes klagebehandlingen å være forberedt av samme saksbehandler som tidligere har avslått samtlige søknader i saken, både før og etter Stortingets vedtak. Selv om dette formelt er innenfor forvaltningslovens rammer, fremstår det i denne saken som en systemsvakhet. Når det i oversendelsesbrevet konkluderes med at det ikke foreligger nye forhold som tilsier en annen vurdering, kan dette oppfattes som en videreføring av tidligere standpunkter snarere enn en reell ny vurdering i lys av endrede politiske føringer. Det er derfor behov for at departementet sikrer en uavhengig vurdering.
For det andre fremstår DMPs begrunnelse som å være i strid med Stortingets klare føringer i Innst. 159 S (2025–2026). Her understrekes det at forvaltningen kan og bør justere sin praksis i påvente av en helhetlig gjennomgang, og at vurderingen av faglig forsvarlighet må være kontekstuelt tilpasset pasientens situasjon. For pasienter med dødelig sykdom uten behandlingsalternativer, kan høy risiko være forsvarlig, og manglende dokumentasjon alene skal ikke være avgjørende dersom behandlende lege vurderer behandlingen som forsvarlig. Det er vanskelig å se at disse føringene er lagt til grunn i DMPs behandling.
For det tredje virker det ikke som at departementet forsøker å hastebehandle disse sakene. Saksbehandlingstiden fremstår ikke å være i tråd med behovet for hurtighet i saker med alvorlig dødssyke pasienter. Tidsbruken svekker tilliten til at systemet er tilpasset denne typen alvorlige situasjoner.
Dette er av prinsipiell betydning for ALS-pasienter og andre alvorlig dødssyke pasienter uten behandlingsalternativer, og for tilliten til at Stortingets vedtak faktisk etterleves i forvaltningen.
Stortinget vedtok 17. mars 2026 en innstilling om å styrke tilgangen til legemidler i tidlig fase for pasienter med alvorlige sykdommer. I Innst. 159 S (2025–2026) er det lagt til grunn at forvaltningspraksis knyttet til behandling av søknader om godkjenningsfritak bør kunne justeres, så langt dette kan skje innenfor gjeldende regelverk. Det fremgår videre at vurderingen av faglig forsvarlighet skal skje kontekstuelt, og at høy risiko i enkelte tilfeller kan være forsvarlig for pasienter med dødelig sykdom uten behandlingsalternativer. Det er også understreket at manglende dokumentasjon i seg selv ikke skal være til hinder for vurderingen.
Disse føringene er formidlet til Direktoratet for medisinske produkter. Samtidig har Stortinget presisert at justering av forvaltningspraksis er under forutsetning av at dette ikke krever regelverksendringer, og at vurderingen av faglig forsvarlighet er en nødvendig forutsetning for å innvilge en søknad. Innenfor dagens regelverk kan en søknad derfor ikke innvilges dersom behandlingen, etter en individuell og kontekstuell vurdering, ikke anses faglig forsvarlig. At forvaltningen, etter å ha vurdert de momentene Stortinget har fremhevet, likevel kommer til at kravet til faglig forsvarlighet ikke er oppfylt, kan dermed ikke i seg selv forstås som at Stortingets føringer er satt til side. Det avgjørende er om det er foretatt en individuell og kontekstuell vurdering i tråd med de rettslige og faglige rammene som gjelder, herunder Stortingets føringer i Innst. 159 S (2025–2026). Når det gjelder klagebehandlingen, vil jeg understreke at departementet som klageinstans foretar egne og selvstendige vurderinger. Selv om underinstansen i et oversendelsesbrev konkluderer med at det ikke foreligger nye forhold som tilsier en annen vurdering, vil departementet som klageinstans gjøre en selvstendig og uavhengig vurdering av dette.
Sakene det her er tale om, gjelder pasienter med svært alvorlig og livstruende sykdom. Det innebærer at både søknader og eventuelle klager må behandles så raskt som mulig. Samtidig må hensynet til rask behandling avveies mot behovet for at saken er tilstrekkelig opplyst og vurdert på en forsvarlig måte. Forvaltningen har et ansvar for å sikre at relevante problemstillinger blir identifisert og vurdert, og at avgjørelsen bygger på en helhetlig gjennomgang av opplysningene i saken. Hvor lang tid behandlingen vil ta, vil blant annet bero på sakens kompleksitet og hvilke faglige og rettslige spørsmål den reiser. Nettopp fordi avgjørelsene kan ha stor betydning for pasienter i en svært alvorlig situasjon, er det viktig at behandlingen skjer både med høy prioritet og med den grundighet som kreves for å sikre en korrekt og forsvarlig avgjørelse.
Jeg vil på bakgrunn av dette understreke at klagesakene behandles selvstendig og uavhengig i departementet, at Stortingets føringer i Innst. 159 S (2025–2026) inngår i vurderingsgrunnlaget for forvaltningens praksis, og at disse sakene gis høy prioritet. Jeg vil også vise til at Stortinget i samme innstilling har bedt om at det settes ned en hurtigarbeidende ekspertgruppe som skal gjennomgå regelverket nærmere. Dette arbeidet er i gang. Jeg ser frem til en grundig gjennomgang av ordningen, slik at vi får utredet hvordan slike legemidler kan gjøres tilgjengelig for pasienter som er rammet av alvorlig sykdom uten tilgjengelige behandlingsalternativer.
