5 A-er: En energibok til å få forstand av

Tre krav til løsning

Boka kombinerer en analyse og gjennomgang av egenskapene ved de ulike energiformene med en pedagogisk oppsummering av de alternative scenarioene ekspertmiljøene har laget for å nå målet om en energiomstilling, vekk fra avhengighet av kull, olje og gass. Samset definerer tre krav eller forutsetninger som må innfris for en energirevolusjon som kan gi en varig løsning, og kaller det energitrilemmaet:

1. Sikkerhet – som betyr tilstrekkelig og uavbrutt forsyning av det som utgjør samfunnets viktigste grunnpilar.
2. Tilgjengelighet – som betyr at alle både skal ha tilgang til energi og råd til å bruke den.
3. Bærekraft – på kort og lang sikt, med tanke både på klima, natur og annen påvirkning på det ytre miljøet.

Ingen energikrise, men en uthentingskrise

En tese som er grunnleggende i Samsets energifortelling, er at den krisen vi snakker om, er det han kaller en uthentingskrise, ikke en energikrise.

Argumentasjonen er enkel og logisk:

Det er solenergien som «driver alt liv på jorden», og denne energien fins rundt oss «hele tiden». Solen varmer opp jordoverflaten og skaper energi vi kan få tak i «om vi bare vet hvordan». 

Krisen er ikke mangel på energi. Derimot har vi i høyeste grad en uthentingskrise.

Magnus Takvam
Politisk kommentator, Altinget

Det samme gjelder den bevegelsen som oppstår når vind og vann varmes opp. Sirkelen fortsetter når varmt vann fordamper og blir til regn og energi som kan fanges fra rennende vann i elver og vassdrag, og så – «livet selv»: Planter som lever av energien i sollys, bruker det til å danne «celler, sukkerarter og annet biologisk materiale».

Slik begynner livets syklus. Krisen er ikke mangel på energi. Derimot har vi i høyeste grad en uthentingskrise. For selv om ressursene er tilgjengelige, er det ikke vilkårlig hvordan vi får tak i dem. 

Hva ville skjedd uten olje?

I boka blir de ulike energiformenes bruk og teknologiske utvikling beskrevet, fram til den industrielle revolusjon og videre til moderne tid via dampmaskinen, elektrisitet og forbrenningsmotoren.

Samset gjør et tankeeksperiment i boka og spør hvordan verden hadde sett ut uten fossile energikilder – kull, olje og gass. 

Han plasserer seg tilbake til 1880-tallet og beskriver en verden preget av rask teknologiutvikling og oppfinnelser: De tidlige dampmaskinene var forbedret gjennom hundre år. Elektrisitet og magnetisme ble gjort tilgjengelig, både vindturbiner og den første hydroelektriske demningen som produserte strøm, var bygget.

Samsets gjetning er at en verden uten fossil energi hadde utviklet seg saktere, men «fortsatt omtrent i samme retning». Da de fossile kildene ble tilgjengelige i store volumer, skjedde akselerasjonen: Økonomien skjøt fart og befolkningsveksten tok av, men samtidig ble avhengigheten av de samme kildene sementert. 

Kampen om energiressursene

Kull, olje og gass, som verden nå skal vekk fra, ble neste store teknologiskiftet i energihistorien.

Winston Churchill, britisk marineminister fra 1911–15, spilte en viktig rolle i utviklingen av «verdens energipolitikk og globale maktforhold, for all framtid». Historien fortelles i boka og gir farge til analysene. Hans bidrag på denne fronten var ny for meg, men kjent stoff for alle som kan sin krigshistorie: Churchill så raskt at de britiske krigsskipene, som brukte kull som brensel, var både upraktiske i bruk og trege å manøvrere. Han fikk støtte til å bygge nye båter med forbrenningsmotorer som gikk på olje, fordi ryktet gikk ut på at tyskerne var i ferd med å skaffe seg slike. Det stemte riktignok ikke, men det «tvang fram en radikal satsing», og de britiske båtene var overlegne. 

Personlig trekkes han i ulike retninger i synet på hvor betydningsfull kjernekraft kan bli som løsning på energiutfordringen.

Magnus Takvam
Politisk kommentator, Altinget

Det oppstod samtidig en strategisk utfordring fordi Storbritannia ikke hadde tilgang og kontroll over oljeressurser, og Churchill fikk gjennomslag for å kjøpe seg inn i flere oljeselskap som var i ferd med å starte oljeutvinning i Midtøsten. Storbritannia ble dermed en av stormaktene i kappløpet om kontroll over oljen sammen med de andre seierherrene fra første verdenskrig – USA og Frankrike.

I boka er maktanalysen sentral, og Samset påviser sammenhengen mellom tilgang på energi og global politisk makt, og at dagens energifattigdom er en arv fra kolonialismen. I Samsets modell for en energirevolusjon er omfordeling av de globale energiressursene en absolutt forutsetning. 

Kjernekraft?

«Energirevolusjonen» har en grundig framstilling av kjernekraft. Atomkraft har fått sin renessanse også i norsk klima- og energidebatt. Samset er pragmatisk i sin analyse og går gjennom de viktigste ankepunktene mot atomkraft: avfallsproblemene, faren for spredning av materiale til kjernevåpen og risikoen for ulykker. Et av hans svar er at kjernekraftindustrien faktisk har lært og utviklet teknologien. Den typen ulykke som skjedde i Tsjernobyl, kan ikke skje i moderne reaktorer.

Kjernekraft ville, skriver han, ikke kunne konkurrert med fossile brensler på 1970- og 80-tallet, men behovet nå er et annet – som en stabil kraftkilde i et samspill med væravhengige fornybare energikilder.

Boka er også åpen for den nye typen mindre «modulære kraftverk», fordi de kan fungere som «strømkilder for små samfunn langt unna byer eller andre kraftverk, som nødkraft istedenfor dieselaggregater eller som kraftkilder for morgendagens skip». 

Styrken ved denne boka er at den påviser sammenhengen mellom energi og klimaproblemet.

Magnus Takvam
Politisk kommentator, Altinget

Foreløpig er ikke denne mindre varianten kommersielt utviklet, men Samset spår at de vil kunne bli en del av energimiksen vår, «og at de vil kunne fylle helt andre nisjer enn dagens superkraftverk».

Personlig trekkes han i ulike retninger i synet på hvor betydningsfull kjernekraft kan bli som løsning på energiutfordringen, men har en åpen tilnærming. Han går også gjennom potensialet for andre teknologier som kan bli en del av energiløsningen.

Hans analyse av karbonfangst og lagring (CCS) og hydrogen er nøktern. Samsets vurdering er at begge vil kunne gi viktige bidrag, men at hydrogen ikke «ser ut til å bli det allmennbrukbare multiverktøyet enkelte så for seg». CCS har vært en norsk paradegren, men Samset viser til at planlagt fangst og lagring av CO₂ fremdeles er beskjedent i volum. Teknologien er dyr og komplisert å montere på eksisterende fossilbaserte kraftverk, som er den største kilden for CO₂-utslipp.

Gordisk knute ikke løst

Samset gir en god framstilling av det geopolitiske spillet. Som et av mange eksempel trekker han fram kobolt, et grunnstoff som er «fullstendig avgjørende for produksjonen av batterier».

Samset mener for øvrig at utvikling av ny batteriteknologi er noe av det mest lovende som skjer i arbeidet med å løse energilagringsproblemet i en fornybar verden. Anslagene tilsier at behovet og dermed prisen på kobolt vil øke dramatisk. 75 prosent av etterspørselen i 2040 kan komme fra energisektoren. 

I dag finnes kobolt i gruvene i DR Kongo, under forhold ingen i våre samfunn ville akseptert. Videreforedlingen skjer i Kina, som langt på vei er eneleverandør av prosessert kobolt. Hvordan kan den videre utviklingen skje uten å komme i konflikt med bærekraft og naturbevaring?

«Per i dag har ingen funnet noen god løsning på den gordiske knuten», vedgår forfatteren. 

Ikke uttømmende svar

Styrken ved denne boka er at den påviser sammenhengen mellom energi og klimaproblemet. Fravær av en slik kobling er en stor mangel ved samfunnsplanlegging og styring av dette feltet, som er åpenbar også i norsk klima- og energipolitikk.

Samset har ikke andre svar om den endelige sammensetningen av «energirevolusjonen» enn ekspertmiljøene i FN eller IEA (Det internasjonale energibyrået) har, men klarer å gjøre deres analyser tilgjengelige for et bredt publikum og påviser at det er en formidabel jobb som må gjøres. 

Boka er etter min mening et referanseverk for den som vil forstå sammenhengen mellom energi og klimapolitikk.

Magnus Takvam
Politisk kommentator, Altinget

Konklusjonen er at det er mulig, men at det krever en omstilling av en dimensjon verden hittil ikke har sett. I sluttkapittelet trekker Samset fram et siste og mer pessimistisk scenario IEA kom med i 2025, etter at Trump og USA har reversert sin energi- og klimainnsats.

Denne prognosen antar at verden fortsetter som i dag og ikke leverer i henhold til Parisavtalen. Selv i dette scenarioet vil markedet, særlig drevet av Kina, presse fram mer bruk av sol og vind, fortsatt elektrifisering og mindre bruk av fossile kilder. Men tempoet blir saktere, utslippene større, med en oppvarming til tre grader innen 2100 som resultat – «noe IEA selv påpeker at vil være katastrofalt for energisikkerheten».

Savner norsk vinkling

Bjørn Samsets «Energirevolusjonen» har som mål å bidra til diskusjon og engasjement utover kretsen av fagmiljøer og politikere. Boka er etter min mening et referanseverk for den som vil forstå sammenhengen mellom energi og klimapolitikk, og gir en fantastisk oversikt over de globale energiressursene.

For alle som er bekymret over den stagnasjonen klima- og energipolitikk opplever i skyggen av akutte internasjonale kriser, er denne boka et godt verktøy. Det jeg kunne tenkt meg som et tillegg, er en nærmere analyse av det norske energieksempelet, for å gjøre stoffet enda mer nært et norsk publikum. Men det kan kanskje komme i neste bok.