6 A-er: Mesterlig formidlingskunst om klima

«Hvis klimapolitikken bare skal handle om å støtte populære tiltak, er det mildt sagt usikkert hvor store utslippskuttene vil bli», skriver Lahn og peker på amerikansk klimapolitikk. Selv med Inflation Reduction Act (IRA) måtte president Biden love å dele ut nye oljelisenser for å sikre flertall for avtalen. Forslaget bygger på en grunnleggende teknologioptimisme, og innebærer ikke avgifter eller andre restriksjoner på CO₂-utslipp. 

Ser vi mot Kina, har fornybar energi blitt bygget ut i rekordfart. Problemet er bare at utslippene kommer til å fortsette å øke. Samtidig med eksplosjonen i fornybar energi har landet fortsatt å bygge ut rekordmengder med kullkraft. 

Og hva blir implikasjonene for europeisk og amerikansk klimapolitikk all den tid Kina har tilnærmet monopol på flere av ressursene som kreves for å gjennomføre det grønne skiftet? Som Lahn peker på, har EU bygget opp et omfattende styringssystem der klimaambisjonene har vedvart også gjennom kriser. «Men om strategien fortsetter å virke hvis verden blir stadig mer preget av handelskrig og industriell konkurranse framover, er et åpent spørsmål», konstaterer Lahn.

Det norske paradokset

Vi kommer ikke utenom det Lahn omtaler som «det norske paradokset»: Norges forsøk på å forene rollen som en stor olje- og gassprodusent med ambisjonen om å være et foregangsland i klima- og miljøspørsmål. «Mye av diskusjonen om norsk klimapolitikk de 30 siste årene kan forstås som et forsøk på å finne ut hvordan dette paradokset bør håndteres», skriver han. 

Ofte handler norsk klimadebatt om å gjøre politikken billigst, eller mest mulig kostnadseffektiv. Ser vi til Sverige og Danmark har klimasaken heller vært knyttet til store nasjonale planer for å utvikle ny energi og ny industrivirksomhet. 

Bård Lahn skriver saklig, men aldri kjedelig.

Ane Breivik
Bokanmelder og politiker (V)

Men så har vi gasskraftstriden, som medførte at Norge i år 2000 fikk verdens første regjering som gikk av på en klimasak. Stoltenberg 1-regjeringen tok over. Gasskraftverkene fikk utslippstillatelse. Som et resultat av politiske kompromisser ble CO₂-rensing utviklet og lansert som en «månelanding». Til slutt ble gasskraftverkene til slutt stoppet av en kombinasjon av markedskrefter og klimapolitikk, ikke som resultat av et konkret politisk vedtak. 

Nordmenn er generelt optimistiske til ny teknologi for å løse klimaproblemet. Forutenom CO₂-rensing er elbilpolitikken kanskje det tydeligste eksempelet på det. Den norske elbilsatsningen er neppe det mest «perfekte» klimatiltaket vi kunne valgt, verken når det kommer til kostnadseffektivitet eller andre hensyn som gjerne underbygger klimapolitikken. «I en verden full av perfekte planer som det aldri har blitt noe av, har likevel denne satsingen én stor fordel: Den har faktisk blitt gjennomført», påpeker Lahn.

Mangler vi et «energiwende»?

«Det som kanskje har manglet, er et tydelig nasjonalt prosjekt – en visjon som kan mobilisere mange deler av samfunnet til å bidra, slik den danske satsingen på vindkraft og det tyske Energiewende har gjort», skriver Lahn om den norske klimapolitikken.

En sentral anbefaling fra regjeringens ekspertutvalg «Klimautvalget 2050», var at myndighetene må begynne å planlegge mer helhetlig for et samfunn praktisk talt uten utslipp. Det skjer ikke i dag. For eksempel legger ambisjonene i Nasjonale transportplan (NTP) opp til en trafikkvekst som direkte motarbeider klimamålene våre.

Men det er ikke nødvendigvis bare bedre styringssystemet som må til, noterer Lahn. «Kanskje trenger vi også mer begeistring – noe som kan samle oss til felles innsats på en annen måte enn prosentmål for utslippskutt kan gjøre.»

Lahn argumenterer for at klimapolitikken bør handle om mer enn hvor mange tonn CO₂ ulike tiltak kutter. «Den bør like mye handle om hvordan vi kan endre maktforholdene som gir noen større mulighet enn andre til å bestemme over klimaet. Og om hvordan vi bygger nye fellesskap som kan ta få utslippene ned.» 

Få sakprosaforfattere mestrer å skrive så tilgjengelig

Bård Lahn skriver saklig, men aldri kjedelig. Boken inneholder en rekke beskrivelser og språklige bilder som bidrar til å gjøre det enklere å navigere et komplisert felt.

Atmosfærens karbonbudsjett beskrives som et «badekar som gradvis fylles, før det til slutt renner over». Store utslipp betyr at «krana er vidåpen» og fyller badekaret raskt. Hvis utslippene fortsetter, vil badekaret til slutt renne over. 

Menneskeheten sitter med en «global termostat som vi kan justere opp og ned». USAs klimapolitikk beskrives som en «jojo», hvor tiltak svinger avhengig av om Demokratene eller Republikanerne sitter ved makten. Og Parisavtalen kan sammenliknes med en slags orkesterleder: «en som setter tonen og slår an takten, men som er avhengig av en stor gruppe musikere for å skape musikk.»

Hvem bestemmer over klimaet? er en fryd å lese, proppfull av språklige bilder og interessante sammenlikninger. Slike virkemidler tilgjengeliggjør boken for et bredt publikum. Få sakprosaforfattere mestrer å skrive så forståelig om klima.

Dette er rett og slett formidlingskunst.