Å ødelegge kunst i klimaets navn

En blir jo litt lei av at russegrupper vandaliserer foten til Sinnataggen. Sånn sett bød aksjonistgruppen Stopp oljeletinga sin tilgrising av Vigelandsparken forrige uke på en avveksling, i det minste.

Så er det noe ved ødeleggelsen av kunst som fanger oppmerksomheten vår. Enten det gjelder Sinnataggens fot eller de mange forsøkene rettet mot Mona Lisa.

De siste ukenes aksjonisme fra ulike klimagrupper tilknyttet “Just Stop Oil”, en utbrytergruppe fra Extinction Rebellion, har ikke gått upåaktet hen. Internasjonale medier har spredd blinkskudd av Vigelandsparken ikledd oransje malingflekker. Suppe som renner nedover Vincent van Gogh sine malerier. Aktivister fastlimt til rammer.

På et vis er symbolikken slående. Kunsten utgjør helt instrumentelle deler av vår felles kulturarv og identitet. De ulike verkene sier noe om hvem vi er og hva vi kommer fra. Hva tidligere generasjoner har gitt videre til oss. 

Og brått trues de av tilintetgjørelse. På samme måte som klimaendringer truer vår eksistens. Kunstverk og menneskelig sivilisasjon har skjørheten til felles.

Aksjonisme mot kunst

Det er ikke noe nytt at aksjonisme retter seg mot kunst. I 1914 gikk aktivisten Mary Richardson løs på nakenportrettet av gudinnen Venus med en kjøttøks. Handlingen ble foretatt i protest mot fengslingen av kvinnerettsforkjemperen Emmeline Pankhurst.

Knapt noen hever et øyenbryn over at 20 millioner mennesker trues av klimarelatert sult på Afrikas Horn. Men en hel verden er i vanry når to aktivister kaster tomatsuppe på et Van Gogh-maleri

Ane Breivik
Spaltist

I 1974 sprayet Tony Shafrazi ordene “Kill Lies All” over Picassos Guernica, som en reaksjon på Vietnam-krigen.

Som et motstykke, så har ikke klimaaktivistene tilknyttet “Just Stop Oil” forårsaket permanent skade mot kunstverk av nevneverdig verdi. De lykkes likevel i å provosere og pådra seg bøter. Og mediedekningen bekrefter til dels at strategien kan sees på som vellykket, i den grad det kan måles i offentlig oppmerksomhet. 

For det er knapt noen som hever et øyenbryn over at 20 millioner mennesker trues av klimarelatert sult på Afrikas Horn. Men en hel verden er i vanry når to aktivister kaster tomatsuppe på et Van Gogh-maleri.

Hvorvidt slike aksjoner hjelper den bredere klimakampen, er mer tvilsomt. De britiske kvinnerettsaktivistenes stadig mer ekstreme og voldelige metoder ble tross alt brukt som et argument mot kvinnelig stemmerett. Oppmerksomhet er et tveegget sverd.

Når midlene blir for ekstreme

Strategien til kampanjegruppa Stopp oljeletinga om å tiltrekke seg mest mulig synlighet er farlig enkel. Såpass enkel at det rett og slett risikerer å feile. Mediedekning måler rett og slett ikke offentlig aksept. Og metoder som polariserer og splitter lykkes neppe med å mønstre den brede befolkningen.

Metoder som polariserer og splitter lykkes neppe med å mønstre den brede befolkningen

Ane Breivik
Spaltist

Enkelte av aksjonistene har utvist svært illiberale holdninger. Aksept for vold, til og med. En kan spørre hvor streken går. Finnes det i det hele tatt en grense for hva man skal kunne utføre i naturens navn?

Jeg spør fordi miljøbevegelsen gjennom tidene har hatt elementer ved seg som svekker saken. Ta Earth Liberation Front i USA, som på 90-tallet antente bomber og satte fyr på flere bygninger. Eller ny-malthusianerne, der motstanden mot befolkningsvekst til dels kan fremstå som fascistisk. For klimakampens legitimitet må vi også ta et oppgjør med slike krefter.

Langt ifra ekstreme krav

Og det besynderlige ved Stopp oljeletinga, er at metodene kanskje fremstår som noe ekstreme, men det enkle kravet til aksjonistgruppa er det vitterlig ikke. Både IEA, FNs generalsekretær og Norges institusjon for menneskerettigheter tar til orde for å stanse leting etter og utvinning av flere oljefelt for å nå klimamålene.

Å tildele nye oljelisenser utgjør dessuten en enorm økonomisk risiko. I takt med at verden omstiller seg vekk fra fossil energi og over til fornybart vil etterspørselen etter olje og gass reduseres. IEA anslår at etterspørselen etter olje vil reduseres med 75 prosent innen 2050, og at dagens pris kommer til å mer enn halveres innen samme tidsrom.

På Stortinget har SV, Rødt, Venstre, MDG og Pasientfokus alle stemt for stans i all tildeling av letetillatelser på norsk sokkel. Det er ikke nok til å oppnå flertall, enn så lenge. Men standpunktet sprer seg på tvers av politiske blokker, og har potensial til å nå frem nettopp gjennom det representative demokratiet vårt.

En føler gjerne at det går for sakte. Men det er også demokratiets natur. I stedet for ensidige krav, møtes ulike meninger i en brytning. Kompromisser forhandles frem.

Mens jeg skriver dette innlegget renner det inn med pushvarsler om SVs mulige oljegjennomslag i regjering, om Extinction Rebellion sin demonstrasjon utenfor Equinor sin høstkonferanse, og om Stopp oljeletinga sin aksjon mot Equinor sitt bygg på Rotvoll i Trondheim. Alt dette skjer samtidig. Skal vi stanse oljeletinga, er det imidlertid SV som har størst sannsynlighet for å seire av disse tre.