Denne uken må Europa velge mellom å handle – eller å bli irrelevant

Vil unngå Trump-provokasjon

Også i handelspolitikken varsles et linjeskifte. Kommisjonens slagord om «kjøp europeisk» tones ned, til fordel for «kjøp transatlantisk». Hensikten er å unngå å provosere en mulig ny Trump-administrasjon. Samtidig vil EU akselerere handelsavtaler med India, Australia og ASEAN-landene i Sørøst-Asia.

Åpenbart vil det utløse dragkamp internt. På den ene siden står liberale og konservative – stadig mer populistiske – toppledere som gjør konkurranseevne til nærmest altoverskyggende mål. På den andre siden finner vi land som insisterer på at Europas modell også handler om velferd, sosial utjevning og ansvarlighet overfor natur, miljø og klima. Spørsmålet er ikke bare hva EU vil bli bedre til, men hva EU er villig til å gi slipp på.

Observante lesere vil også merke seg at Europas fremtid ikke lenger springer ut fra det tradisjonelle tysk-franske tandemet. Frankrike er påfallende fraværende i opptakten til Bilzen-Hoeselt-møtet. Kanskje er det nettopp derfor blikket allerede er rettet mot München dagen etter. 

Macron girer opp

På sikkerhetskonferansen i München ventes Frankrikes president Emmanuel Macron å holde en tale av historiske dimensjoner. Enda mer eurosentrert enn den ikoniske – og solbrillekledde – «for sure»-talen i Davos. Macron vil at EU skal akselerere oppbyggingen av egen industri- og forsvarsevne, denne gangen uten ydmykende Trump-smigring. Samtidig følger han Draghi-rapportens logikk: Europas konkurranseevne kommer gjennom avkarbonisering, ikke på tross av den.

For å få dette til, vil Macron etablere et finanspolitisk verktøy som hittil har vært forbeholdt nasjonalstatene – og USA. EU-institusjonene skal ta opp lån gjennom felles obligasjoner i det internasjonale kapitalmarkedet. Erfaringene fra gjenreisningsfondet etter covid-krisen viser at markedet, inkludert det norske oljefondet, har sterk tillit til EUs evne til å betjene felles gjeld. Pengene skal brukes til forsvar og til nye energiløsninger som bringer Europa i retning av klimamålene. 

EUs ledere har ikke lenger luksusen av å velge mellom konkurranseevne, sikkerhet og klima.

Paal Frisvold
Styremedlem, Tankesmien Europa

«Dette har vi hørt før», vil noen si. Ja, vel. Men aldri i denne konteksten. Aldri med et Europa som er presset fra alle kanter – geopolitisk, teknologisk, økonomisk, sikkerhetspolitisk og klimamessig – samtidig. EUs ledere har ikke lenger luksusen av å velge mellom konkurranseevne, sikkerhet og klima. De må levere på alt, på én gang.

Det er derfor denne uken betyr noe. Ikke fordi alle svarene kommer nå, men fordi EU i realiteten har kommet til et punkt hvor valget ikke lenger står mellom ulike veier fremover. Valget står mellom å handle – eller å bli irrelevant.