Fra oljebud til oljemyter

Store muskler til næringene 

Kort tid etter at Norges oljeeventyr startet, ble de ti oljebud utformet av industrikomiteen i Stortinget.

Formålet var å legge til rette for en fornuftig utvikling og styring av norsk petroleumspolitikk. Oljebudene har i stor grad blitt fulgt selv om det vil være delte meninger om hvorvidt det fjerde budet, som handler om natur- og miljøvern, har blitt fulgt i tilstrekkelig grad.

Blant folk flest er nok Bibelens ti bud er langt mer kjent enn de ti oljebud.

Uttalelsen var ikke helt malplassert i en sal med norske tilhørere

Da Moses kom ned fra Sinaifjellet med de ti bud, danset folket hans rundt gullkalven. Det er fristende å trekke paralleller til det sorte gull og dansen vår rundt oljeinntektene.

Det er liten tvil om at disse inntektene stort sett har blitt håndtert fornuftig og bidratt til at Norge er blant verdens rikeste land, med høy privat og offentlig velferd. Samtidig skaper høy velstand høye forventninger, ikke minst om fortsatt velstandsvekst.

Høye inntekter gir også store finansielle muskler til næringene som er involvert i petroleumsaktiviteten. Som Stein Rokkan sa allerede før vi fant olje: «Stemmer teller, ressurser avgjør.»

Når det i tillegg har vært tette bånd mellom oljenæringen og politiske partier, er det ikke overraskende at «oljelobbyen» har hatt stor innflytelse på norsk politikk, noe blant annet Ketil Raknes har skrevet om.

Ikke verdt mer enn intensjonsavtaler

Et mye omtalt eksempel på dette er oljeskattepakken i 2020, som ifølge Vista Analyse innebærer en skattesubsidie på 68 milliarder kroner til oljeselskapene. Ett av prosjektene som faller inn under ordningen er feltet Yggdrasil.

Nylig kom nyheten om at kostnadene ved denne utbyggingen har blitt 40 milliarder kroner dyrere. Som følge av oljeskattepakken dekker selskapene bare 13 prosent av denne overskridelsen, mens de får 22 prosent av inntektene.

Pandemien førte til kortvarig lav oljepris våren 2020, men fem år etter får selskapene fortsatt skatterabatt for enkelte prosjekter. Det er et paradoks i en tid hvor alle snakker om det grønne skiftet.

Da Stortinget vedtok oljeskattepakken, ble det samtidig avtalt at utslippene på sokkelen skulle halveres fra 2005 til 2030. Nå viser det seg at utslippene trolig blir redusert med mindre enn 40 prosent, noe energiminister Terje Aasland møtte med et skuldertrekk.

Slike avtaler er visst ikke mer verdt enn intensjonsavtaler mellom myndighetene og matbransjen.

Flere myter

Nylig publiserte WWF en rapport kalt «21 myter om norsk olje og gass». Basert på egne og andres analyser utfordrer rapporten en rekke oppfatninger som gjør seg gjeldende enten blant politikere eller i befolkningen.

En av mytene handler om klimaeffekten av å redusere norsk oljeproduksjon. Forskningslitteraturen på feltet er tydelig på at redusert oljeproduksjon fører til lavere globale CO2-utslipp.

Da Moses kom ned fra Sinaifjellet med de ti bud, danset folket hans rundt gullkalven. Det er fristende å trekke paralleller til det sorte gull og dansen vår rundt oljeinntektene

Likevel er det en utbredt oppfatning i befolkningen og blant mange politikere at redusert produksjon på norsk sokkel vil bli fullt ut erstattet av annen produksjon med høyere utslipp. At utslippene ved bruken av olje er svært mye høyere enn ved produksjonen blir ofte glemt eller underkommunisert.

Slik sett er det talende at staten nylig tapte søksmålet i Lagmannsretten knyttet til tre oljetillatelser, der retten slo fast at «klimavirkningene fra forbrenningsutslipp verken er tilstrekkelig utredet eller vurdert». Dermed må Energidepartementet utrede på ny.

En annen misoppfatning (ikke omtalt av WWF) er at siden norsk olje for det meste selges til EU, og EU har klare planer for å redusere sine utslipp, så er utslippene fra bruk av norsk olje allerede tatt hånd om.

Da glemmer man at norsk olje relativt enkelt kan selges til kjøpere utenfor EU. Dette forstår selvsagt oljeselskapene. Dermed vil de fortsette å lete etter mer olje selv om de fleste prognoser tilsier at verdens oljeproduksjon vil være for høy for å nå målene i Parisavtalen.

Andre utfordringer er blitt viktigere

En annen myte handler om betydningen av videre leting for framtidig velferd. Ifølge en undersøkelse fra i fjor tror nær to av tre nordmenn at leting etter mer olje og gass er viktig for Norges framtidige velferd.

Dette stemmer dårlig med økonomiske analyser – stans i tildeling av nye letelisenser vil innebære en beskjeden reduksjon i framtidig økonomisk velferd, ifølge en SSB-analyse jeg var med på.

Da Stortinget vedtok oljeskattepakken, ble det samtidig avtalt at utslippene på sokkelen skulle halveres fra 2005 til 2030. Nå viser det seg at utslippene trolig blir redusert med mindre enn 40 prosent, noe energiminister Terje Aasland møtte med et skuldertrekk

Forventet overskudd fra nye funn er lavt sammenlignet med verdien av Oljefondet og utgjør trolig mindre enn en prosent av vår nasjonalformue.

Det er også en myte at vi må ha mange alternative arbeidsplasser klare, og aller helst i grønne eksportrettede næringer, før vi kan trappe ned petroleumsaktiviteten.

En omstilling vil være krevende for de som berøres og bør skje på en god måte. Samtidig er det viktig å huske at det norske arbeidsmarkedet er fleksibelt, og at det hele tiden skjer omstillinger i økonomien. Det er nok større fare for mangel på arbeidskraft enn mangel på arbeidsplasser.

Ansatte i petroleumsnæringen og leverandørindustrien har kompetanse som kan brukes i både grønne næringer og andre næringer. Etter oljeprisfallet i for ti år siden falt sysselsettingen i næringen dramatisk, men etter få år var svært få fortsatt arbeidsledige. En eventuell letestans vil trolig være mindre dramatisk.

Petroleumsaktiviteten har bragt mye positivt med seg til norsk økonomi og norsk velferd, blant annet takket være de ti oljebud. Drøyt 50 år senere er det andre utfordringer som har blitt viktigere – ikke minst klimaendringer. Da er det kanskje på tide med en oppdatering av budene.