Ingen burde bli overrasket over klimaets nye «spoiler in chief»

Nytt at det skjer så åpenlyst

Det skjedde ikke. Hvorfor? Fordi Donald Trump ikke ville det.

Og nei, Trump var ikke i London. Men mannen er på Truth Social døgnet rundt, og ingen kunne misforstå budskapet hans.

Ikke bare var Trumps USA sterkt imot avtalen, men det var også fare for mange konsekvenser hvis andre land ikke endret standpunkt.

Kall det trusler, kall det utpressing. Hyggelig er det ikke

I norsk presse kunne man for eksempel lese om telefonsamtaler fra den amerikanske administrasjonen, hvor det var tydelig at Det hvite hus svært gjerne ville at Norge endret standpunkt.

Ellers kunne tollsatsene risikere å bli hevet ytterligere. Kall det trusler, kall det utpressing. Hyggelig er det ikke, og det kunne vært interessant å finne ut hvilket press andre land har blitt utsatt for.

Hva med for eksempel noen av Stillehavsnasjonene, som på grunn av de internasjonale flaggreglene er store i IMO-sammenheng, men som også er små og sårbare både økonomisk og klimamessig?

Saudi-Arabia har ikke trengt amerikansk utpressing for å støtte planene om å sabotere. Landet har en lang historie med å gjøre det de kan for å ødelegge internasjonale klimakonferanser.

Dette er absolutt ikke nytt. Det er neppe heller ikke nytt at store land i internasjonale forhandlinger er oppfinnsomme når de prøver å presse andre til å være enige med dem.

Men det er likevel nytt at utpressingen fra USA skjer så åpenlyst og med presidenten selv som en svært synlig aktør.

Ingen burde bli overrasket

Det som skjedde i London har absolutt skjedd før – også i klimasammenheng.

Det er likevel nytt at utpressingen fra USA skjer så åpenlyst

For eksempel husker jeg hvordan kinesiske representanter og deres allierte i 2009 gjorde alt de kunne for å surne opp stemningen i plenum og i korridorene på klimatoppmøtet i København med alle slags postulater om prosedyrefeil.

Russerne har også ofte utmerket seg i samme disiplin. At Trump, nå som Kina faktisk begynner å ta internasjonalt klimaansvar, tar over rollen som «spoiler in chief», er åpenbart skuffende.

Men ingen burde bli overrasket. Og det blir litt for mange av dem uansett. Vi vil gjerne tro det beste.

Spesielt EU vil gjerne tro at «de andre» etterhvert forstår alvoret, og at vi kanskje er uenige om virkemidlene, men at vi er enige om mål og retning, og derfor må kunne finne felles kompromisser.

Og hva så vi at så skjedde i London? Jo, blant annet Hellas og Kypros avsto fra å stemme.

EU var pinlig splittet. Selv om de to landene alltid har vært det svake leddet i EU-kjeden når det gjelder internasjonal klimaregulering av skipsfart, har de så langt støttet EUs posisjon.

Hvilke oppfordringer har de har fått?

Noen trøstes av at IMO-avtalen bare formelt er utsatt i ett år. Hm, og hva vil være bedre om et år?

Burde Trump for eksempel endre signaler rett før et amerikansk mellomvalg? Være mindre krigersk og truende mot de som er uenige med ham? Stå frem som en klimaforkjemper?

Ingen garanti

Hendelsesforløpet i London bør være en advarsel før COP30 i Belém. Det er ikke nok å «bare» jobbe hardt slik at alt til slutt faller på plass på en rimelig fornuftig måte, slik at verden tar nye, om enn små, skritt i riktig retning.

Ingen burde bli overrasket

Som på forsvarsområdet må også EU, sammen med andre konstruktive aktører, ha tenkt gjennom de negative scenarioene og være klare til å håndtere dem og tenke i alternative retninger.

For det faktum at Trump nok en gang har trukket USA ut av Parisavtalen er ingen garanti for at han vil avstå fra å blande seg inn i forhandlingene fra den digitale sidelinjen for å beskytte interessene til sine fossildonorer.

Kanskje det er på tide at alle gode krefter forbereder seg på å stå sammen og tør å si klart og tydelig «nei» til presset fra verdens nye «spoiler in chief».

Dette innlegget ble først publisert i Altinget Danmark.