Kraftløftet: Gammelt kart i nytt terreng

Energipanikken har åpenbart festet seg i regjeringskontorene, de store partiene og mange fagmiljøer. Tilgangen på kraft har blitt en av de mest diskuterte samfunnsutfordringene og det vil nok ikke gå over med det første. Energikrisen er et tegn på at ressursknappheten i verden har konsekvenser, også her i Norge. Å løse energikrisen er en del av et større prosjekt: vi skal lære oss å lage verdier og velferd uten å ødelegge ressursgrunnlaget. 

Skal vi løse dagens utfordringer, og fortsatt gi den norske modellen legitimitet, må kartet tilpasses nytt terreng. 

Ingrid Liland
Spaltist og nestleder i MDG

Ikke overraskende drar Arbeiderparti-regjeringen et gammelt kart opp av lomma for å løse energikrisen: trepartssamarbeidet. For all del; modellen har vært en suksess for Norge. For omtrent hundre år siden var landet vårt preget av streik, lock-outs og ustabil økonomi. Veien ut av krise- og krigstidene ble formet gjennom den norske modellen. Vi bygget landet, velferdsstaten og ny industri gjennom et samarbeid mellom tre parter: arbeidsgivere, arbeidstakere og stat.

Kraften i den norske modellen ligger i å invitere motstridende interesser til et reelt forhandlingsbord. Modellen fordeler makt mellom ujevne parter og forsøker å skape felles mål på tvers av interesser. Oppskriften kan absolutt gjenbrukes. Men maktfordelingen og interessekonfliktene i Norge er annerledes enn de var for 100 år siden. Skal vi løse dagens utfordringer, og fortsatt gi den norske modellen legitimitet, må kartet tilpasses nytt terreng.

Politikerne må gjøre noe så uvant som å prioritere

Regjeringen avslører gjennom «Kraftløftet» at de ikke forstår tiden vi lever i. Kraftpolitikken består av en floke av motstridende interesser. Den berører folks rett til levelig klima og natur, folks strømpriser og levekår, samfunnets industriutvikling og omstillingsevne, urfolks rettigheter og folks nærmiljø og bokvalitet. For å nevne noe. De mange interessene kommer klart fram i det siste års store debatter.

Energikommisjonen kom i fjor høst med en kartlegging av energibehovene og forslag til energiproduksjon fram mot 2030. Deler av miljøbevegelsen har imidlertid advart mot å akseptere at vi må ha så mye ny kraft som kommisjonen påstår. På den andre siden har fagetater som NVE uttalt at det er urealistisk med så stor utbygging som kommisjonen foreslår. Med andre ord er det uenighet både om behovet for kraft og om mulighetene for produksjon. 

Selv om vi blir enige om hvor mye og hva slags kraft vi skal ha, så må norske politikere gjøre noe så uvant som å prioritere. 

Ingrid Liland
Spaltist og nestleder i MDG

Fosen-saken har blåst liv i en konfliktlinje som de store partiene kanskje hadde håpet var borte, nesten 40 år etter Alta-aksjonene: mellom behovet for mer kraft og reindriftsrettigheter. Det pågående menneskerettighetsbruddet på Fosen gjør store vindkraftutbygginger på land mer kontroversielt. Regjeringen fulgte likevel opp med å lansere «industriløftet» på Melkøya senere i høst, et prosjekt Sametingsrådet er imot, men som både LO og NHO støtter.

Vindkraftdiskusjonene er dessuten bredere enn uretten mot urfolk og reinsamene. Den favner folk som er opptatt av å bevare urørt natur, som i seg selv er avgjørende for å løse klima- og naturkrisa. Det er også folk som er glade i nærnaturen sin, som trues av nedbygging. Det er folk som er bekymret for at vindkraftprosjektene ikke vil gi nok tilbake til fellesskapet i form av verdier, arbeidsplasser og eierskap.

Og mest sannsynlig vil energi forbli en knapp ressurs. Selv om vi blir enige om hvor mye og hva slags kraft vi skal ha, så må norske politikere gjøre noe så uvant som å prioritere. Hvem skal få krafta? Energiministeren har øvd flittig de to siste årene på å si «ja takk, begge deler», men vi vil få nye konfliktlinjer i kampen om krafta. Mellom produksjon av fossil energi og fastlandsindustrien, mellom datasenter og oppdrettsanlegg, mellom ny teknologiutvikling og etablert industri, mellom hydrogensatsinger og batterifabrikker, mellom folk i nord og i sør.