Kommentar av 
Lars Borgersrud

Lars Borgersrud: Den nye «quickfixen» er kjernekraft

Etter hvert som klimaendringene blir mer og mer dramatiske, og stadig tydeligere knyttes til utslippene av klimagasser, så ropes det stadig høyere på en «quickfix», en superløsning, som på kort sikt kan redde verden. Den nye quickfixen er kjernekraft, skal vi tro den amerikanske filmskaperen Oliver Stone med sin film «Nuclearnow», som nylig kom til norske kinosaler.

Det er et godt stykke fra Oliver Stones framstilling av en støvren russisk museumsreaktor og til den praktiske virkeligheten i Murmansk, som andre steder i Russland, der brukt brensel bare blir tippet inn på en tilgjengelig søpleplass med gjerde rundt, skriver historiker og forfatter Lars Borgersrud. 
Det er et godt stykke fra Oliver Stones framstilling av en støvren russisk museumsreaktor og til den praktiske virkeligheten i Murmansk, som andre steder i Russland, der brukt brensel bare blir tippet inn på en tilgjengelig søpleplass med gjerde rundt, skriver historiker og forfatter Lars Borgersrud. Foto: AP Photo/Ohad Zwigenberg/NTB
Lars Borgersrud
Dette er et debattinnlegg, og innholdet står for skribentens regning. Alle innlegg hos Altinget skal overholde presseetiske regler.

Oliver Stone er vel kjent som dokumentarisk filmskaper, som har berørt en rekke kontroversielle forhold i det amerikanske samfunnet på en kritisk måte. Han har utvilsomt rett i at klimaendringene er en alvorlig, global trussel. Men i denne filmen er han svært enøyd. Han avviser og tildels latterliggjør alle innvendinger mot kjernekraft.

Slike innvendinger er et resultat av en kampanje fra den amerikanske olje/gass-industrien, som har klart å reise en folkeopinion mot alt som har med atomer å gjøre, mener han. En slags mytisk frykt. Godt hjulpet av sentrale personer i miljøbevegelsen som Ralph Nader og Jane Fonda, som framstilles som folkeforførere og nyttige idioter.

Kan ikke avfeie kritikken

Men er det virkelig sant at strålingsfaren ikke er noe å bekymre seg for? Er det sant at atomkraftmotstanden er styrt av en overdreven og irrasjonell frykt for stråling? Skapt av de «syv søstre»? 

Men i denne filmen er han svært enøyd. Han avviser og tildels latterliggjør alle innvendinger mot kjernekraft.

Lars Borgersrud
Historiker og forfatter

Er svarene på slike spørsmål så enkle at de bare kan avfeies, slik Stone gjør?

Etter mitt syn er det ikke slik. Filmen behandler for eksempel strålingskader og dødsofre bare knyttet til arbeidsforholda i og rundt en moderne, veldrevet kraftreaktor, ikke til gruvevirksomheten, ikke til brenselsyklusanleggene, ikke til håndteringen av brensel i forbindelse med nødvendig eller ekstraordinært vedlikehold, altså den praktiske virkeligheten, i normaldrift og krise.

Russlands «små» reaktorer til norske kommuner?

Virkeligheten er heller ikke så enkel når det gjelder de såkalte «små» SMR-reaktorene, og «breeder»-reaktorene, som Stone mener kan gå av seg selv nærmest i det uendelige og nesten uten tilsyn, stråling eller utslipp. Og slett ikke når det gjelder nye konstruksjoner av anlegg for reprosessing, anriking og oppgradering, av helt nye design av thorium-, fusjon- eller saltsmeltereaktorer.

Det er heller ikke så enkelt å forutse hva det vil bety å oppbevare brukt brensel i et par hundre generasjoner framover. Kanskje heller ikke når det gjelder hvordan dette skjer i praksis i Russland idag, som er den største produsenten av «ufarlige» reaktorer til salgs for enhver norsk kommune.

Det er et godt stykke fra Stones framstilling av en støvren russisk museumsreaktor og til den praktiske virkeligheten i Murmansk, som andre steder i Russland, der brukt brensel bare blir tippet inn på en tilgjengelig søpleplass med gjerde rundt.

Energiform knyttet til spredning av kjernevåpen

Stone latterliggjør ikke bare de som kobler kjernekraft og kjernefysiske våpen, som om kjernekraft-motstanderne tror at et kjernekraftverk kan eksplodere som en atombombe. Han ignorerer det som er ubestridelig, at alle atommakter i verden i dag, med unntak av USA og Russland, skapte sine kjernevåpen ved hjelp av deres såkalte «fredelige» forskings- eller kraftreaktorer. Alle reaktorer produserer plutonium. Ingen annen energiform er mer knyttet til faren for spredning av kjernevåpen og krig.

Industrien har undervurdert de tekniske problemene knyttet til stadig nye konsepter, til gigantiske kostnadsoverskridelser og forsinkelser, til avfallsdeponier og transportsikkerhet.

Lars Borgersrud
Historiker og forfatter

I filmen handler et langt parti om atomubåtene, som – ifølge Stone – er det kanskje viktigste eksempelet på hvor ufarlige kjernereaktorer er og hvor ubegrunnet frykten for teknologien er. Ingen jobb er mer ufarlig enn å være operatør på de amerikanske atomubåtene. Han tillater seg å bruke admiral Hyman Rickover som sannhetsvitne.

Rickover var den første sjefen for det amerikanske ubåtreaktorprosjektet. Alle som interesserer seg for forskingshistorien på feltet, er kjent med hans berømte advarsel fra 1953 mot både spredningsfare, kostnader og tidsfrister.

Men ikke Oliver Stone? Stone har tydeligvis heller ikke fått med seg at minst ni atomubåter har gått tapt, blant andre USS Thresher 1963, USS Scorpion 1968, Komsomolets 1989, Kursk 2000, K-27 1982, K-159 2003. De har totalhavarert med hundrevis av døde mannskaper, uten at man helt sikkert kjenner årsakene fordi de ligger på havets bunn. Trolig er det flere havarier og nesten-havarier som vi ikke kjenner til.

Kostnadsoverskridelser og forsinkelser

Endelig må det nevnes ytterligere et forhold som Stone hopper over i filmen og som gjør at hans visjoner om å løse energikrisa er urealistiske. Det er situasjonen i kjernekraftsindustrien utenom Russland og Kina. Den er såpass usikker at industrien ikke engang er i stand til å vedlikeholde de ca. 430 atomkraftverkene som er i drift verden over.

Industrien har undervurdert de tekniske problemene knyttet til stadig nye konsepter, til gigantiske kostnadsoverskridelser og forsinkelser, til avfallsdeponier og transportsikkerhet. Ny teknologi og nye «innersvinger» har ikke innfridd. 

Selvfølgelig vil dette endre seg. Men ikke på kort sikt. Realitetene er at det bare er Russland som kan tilby det Stone ønsker seg, men på langt nær i tilstrekkelig omfang. Det bør jo være et tankekors om det er dette vi vil. 

Problemet er jo det kortsiktige energibehovet i økonomien, som ikke bryr seg om langsiktig klimakrise. 

Lars Borgersrud
Historiker og forfatter

Kortsiktig energibehov bryr seg ikke om langsiktig klimakrise

Kjernekraft er selvfølgelig kommet for å bli. Men teknologien er ennå ganske ung. Fortsatt er den ganske risikabel. Å splitte masse til energi ved hjelp av nøytroner er ingen quickfix, heller ikke å oppnå det samme ved å presse sammen hydrogen til helium, altså ved fusjon. Alt dette vil ta lang tid å utvikle. 

Spørsmålet er om ikke selve ideen om en slik «superløsning» på klimakrisen på kort sikt er en blindgate. Problemet er jo det kortsiktige energibehovet i økonomien, som ikke bryr seg om langsiktig klimakrise. Behovet avgjøres ikke av fornuft eller teknisk innsikt. Det avgjøres på ethvert tidspunkt av hvilke utsikter den investerte kapitalen i bransjen har for å forente seg.

Omtalte personer

Lars Borgersrud

Dr. Philos og forfatter
Historie hovedfag, Universitetet i Bergen (1975), doktorgrad Universitetet i Oslo (1995)

E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

0:000:00