– Det samiske var noe som skulle usynliggjøres

Sametingspresidenten vokste opp i etterdønningene av striden om Kautokeino-Alta vassdraget, i en tid da samisk ble oppfattet som konfliktfylt og noe som skulle usynliggjøres. Filmen Veiviseren ble et vendepunkt, da samisk kultur endelig ble holdt opp i lyset. Silje Karine Muotka bygger sin politiske karriere på ønsket om å gjøre samene stolte, og hun ønsker selv å være en veiviser for samiske interesser under press. 

Da Silje Karine Muotka var ikledt samekofte i barndommen fikk hun føle på kroppen andres negative holdninger mot samer. Nå bærer hun samekoften med stolthet på jobb som Sametingets president. 
Da Silje Karine Muotka var ikledt samekofte i barndommen fikk hun føle på kroppen andres negative holdninger mot samer. Nå bærer hun samekoften med stolthet på jobb som Sametingets president. Foto: Terje Bendiksby / NTB
Christina Kullmann Five

Kofteskjørtet stod rett ut da jenta snurret rundt sin egen akse. Hun lo begeistret av de vakre silkebåndene og fargene i koften, mens resten av verden rundt henne ble en eneste grøt av synsinntrykk. Søljene i halsen blinket og klirret mens hun føk som en elegant snurrebass. Fortere, fortere!

Det var Norges nasjonaldag, og Silje Karine Muotka skulle endelig få vise alle hvor fin hun var i den vakre samekoften sin. Solen stod høyt på skyfri himmel i Kirkenes i Finnmark denne mai-dagen.

Fakta om Silje Karine Muotka

Silje Karine Muotka er en norsk-samisk politiker (Norske Samers Riksforbund, NSR) og hun har vært sametingspresident siden 2021.

Muotka kommer fra Unjárga (Nesseby) i Finnmark, men er bosatt i Áltá.

Utdanning: Hun har studert juss, kulturkunnskap og næringsutvikling, og ledelse ved UiT, Høgskolen i Bodø og BI.

Yrkesbakgrunn er blant annet fra universitets- og høgskolesektoren, og fylkeskommunen.

Siden tidlig 1990-tallet har Muotka utført ulike politiske verv innenfor samisk organisering, ungdomsorganisering, studentorganisering og foreldreorganisering. Hun ledet blant annet NSRs ungdomsutvalg 1995–1996, og var leder for NSR i perioden 2006–2008.

Kilde: snl.no

 

 

Pekefingeren som endret alt

Jenta så seg selv i speilet før hun gikk ut døren. Da hun ankom skolegården rettet hun seg litt ekstra opp i ryggen, og veivet med det norske flagget hun bar i hånden.

Mange blikk var rettet mot henne, og koften som skilte seg ut fra de andre festkledte. Røde, hvite og blåfargede flagg vaiet fra alle flaggstenger og små pyteflagg stakk ut fra husveggene omkring. Det lille korpset utstøtte noen sure og usynkrone toner som oppvarming til årets viktigste spillejobb; nasjonalsangen. 

– Se, der er en same!, utbrøt en gutt mens han rettet en pekefinger mot den kofte-kledte jenta. Stemmen hans var triumferende og tonefallet traff jenta midt i magen.

Plutselig så hun seg selv utenfra og skjønte at grunnen til at de så på henne ikke var at hun var fin, men at hun var same. Og tonefallet til gutten fortalte henne at det ikke var positivt å være same. Blikkene mot henne var så alvorlige. Hun følte seg annerledes, ikke fin lenger.

Søljen i halsen strammet plutselig ubehagelig. Hun halte og dro i den mens hun løp hjem igjen. Stoltheten sank som en stein ned i magen. Kofta, den som hadde svingt så fint, dro hun av og kastet den i en haug på jenterommet. Hun tok heller på seg noen brukte hverdagsklær. Nå kunne de vel ikke le av henne?

Dette var det første vendepunktet for Silje Karine Muotka. I dag er jenta blitt voksen og Sametingspresident. Hun bærer samekoften med stolthet. 

Hvorfor kan ikke vi samer være like stolte og vise frem vår egen kultur?

Les også

Kultursjokk i Gudbrandsdalen

13 år gammel fikk Muotka et nytt kulturelt vendepunkt. Familien flyttet til Skjåk i Gudbrandsalen for ett år på grunn av fars jobb. Jenta med langt og ustyrlig hår hadde vokst ut av barnekoften.

Forundret ankom hun dalen mellom fjellene. Bygda stod i sterk kontrast til den flate Finnmarksvidda hun var vant til å skue langt utover hjemme i Nesseby. Hun hadde lest seg opp på flere nynorske bøker, og endatil gått på leikaringkurs for å skli inn i miljøet på sitt nye hjemsted. 

Første skoledag på den nye skolen ble hun tatt godt imot av en hyggelig gjeng med Gudbrandsdøler. Da de spurte hva som var favorittmaten hennes, tråkket hun imidlertid feil;

– Det beste jeg vet er tørka kjøtt og tørka fisk, svarte Muotka.

– Det er jo sånn hunder spiser!, utbrøt en av de nye klassekameratene, og hele klassen lo. 

– Dra på lopphavet, sa klassevennene nå med tulle-stemme og rar dialekt hver gang hun kom inn i skolegården. Muotka følte seg ikke truffet. Men hun hadde fått en påminnelse om at hun var annerledes, samisk. Det var vanskelig å forklare de andre hva den samiske kulturen innebar. 

Dette stod i sterk kontrast til hvordan gudbrandsdølene snakket om sin egen kultur. De var stolte av å komme fra Gudbrandsdalen og viste mer enn gjerne frem sine drakter og tradisjoner.

Jentene sydde bunader selv, og gutta kom og hentet henne i traktor for å dra på date. Da hun så dette, fikk det henne til å stille seg selv spørsmålet;

– Hvorfor kan ikke vi samer være like stolte og vise frem vår egen kultur?

Spørsmålet tente et engasjement i ungjenta. 

 I det norske samfunet er det mange som vil ta vare på det samiske samfunnet. Vi har mange gode samevenner.

 

Veiviseren

Samejenta i Gudbrandsalen ble populær da bygdekinoen i Skjåk satte opp den nye filmen fra Nils Gaup, Veiviseren.

Sagnet om den unge gutten Aigins kamp for å redde seg selv og folket sitt hadde levd på samiske folkemunne i nesten 1000 år. Gaup hadde skapt historien om til en forrykende action film, og endte opp med en Oscarnominasjon.

I mørket på bygdekinoen i Skjåk kjente Silje Karine Moutka en stolthet over å være samisk. Den kjekke samegutten i filmen Veiviseren tok alle klassekameratene med storm.
I mørket på bygdekinoen i Skjåk kjente Silje Karine Moutka en stolthet over å være samisk. Den kjekke samegutten i filmen Veiviseren tok alle klassekameratene med storm. Foto: Karoline Frogner

Da ungdomsgjengen syklet sammen hjem fra kinoen var Muotka stolt. Selv om historien var langt fra en sames hverdag, føltes det som en god begivenhet. En befrielse om at det endelig var noen som fortalte noe om hvordan det er å være samisk. Noe hun selv syntes var vanskelig å sette ord på.

– Nå skjønner vi mye mer! sa vennene i munnen på hverandre. 

Les også

Inn i lokalpolitikken

Da året i Gudbrandsdalen var omme, og familien flyttet tilbake til Nesseby, ble kontrasten til de stolte gudbrandsdølene tydelig.  

Engasjementet for å gjøre samene stolt av sin egen kultur, gjorde veien kort inn i ungdomspolitikken. Som 17-åring var Muotka allerede leder av den lokale foreningen. Snart ble hun valgt inn i ungdomsutvalget i Norske Samers Riksforbund (NSR), ble leder av lokallaget, fortsatte veien inn Tromsø sameforening og Alta sameforening. Der ble hun ble valgt inn i landsstyret og heiet frem som valgkampgeneral. 

På veien oppover i politikken lærte Muokta seg samisk. Språket hun alltid hadde hørt, men ikke fått særlig opplæring i.

Sametinget oppstod som en konsekvens av striden om Kautokeino Alta vassdraget.

Kosespråket

– Når jeg besøkte besteforeldrene mine, hørte jeg alltid samisk, men på skolen var det viktigst var å være flink i norsk, forteller Muotka.

Vendepunktet kom først da hun selv var 17 år og ble storesøster. Fra å være en passiv mottaker av samisk språk, ble det viktig for henne at lillebror skulle vokse opp med det samiske språket. Derfor la hun seg i selen for å lære seg det hun i dag kaller sitt «kosespråk». 

– Det kjennes utrolig verdifullt, og jeg er glad for at barna mine har samisk som førstespråk og at de har fått all undervisning i grunn- og ungdomsskolen på samisk, sier hun.

I 2009 ble hun valgt inn som representant på Sametinget, og hun steg i gradene hele veien. Da Muotka ble hun spurt om å overta som sametingspresident måtte hun ta en runde med seg selv og familien.

– Kan jeg klare å lede verdibasert og motivert?, spurte hun seg selv. Hun ønsket å være en god leder og sikre fremtidsmuligheten for den samiske kulturen og språket. I kofferten hadde hun tung faglig bagasje med både juss og prosjektlerderutdanning. 

Familien hadde fulgt hennes brennende engasjement, og ga henne full støtte. I oktober 2021 tok Muotka sete som sametingspresident.

 Mange samer har dårlig systemerfaring. De har opplevd at det samiske ikke blir hørt, og at det er kommunikasjonsutfordringer.

Konfliktløsningsapparat 

– Mange samer har dårlig systemerfaring. De har opplevd at det samiske ikke blir hørt, og at det er kommunikasjonsutfordringer. Vi kan ikke være et vanlig offentlig organ. Vi må jobbe mye med møtene, med menneskene, forklarer sametingspresidenten. 

Og de ser ut til å lykkes. Såpass vellykket har Sametingsmodellen vært, at Muotka reiser både til Australia og Brasil for å snakke om den norske modellen for å finne urfolks meninger. Det samiske parlamentet har eksistert i 34 år.

Som et resultat av Alta-saken fikk samene sitt eget parlament. Sametingsbygningen i Karasjok stod ferdig høsten 2001, og har vunnet Byggeskikkprisen.
Som et resultat av Alta-saken fikk samene sitt eget parlament. Sametingsbygningen i Karasjok stod ferdig høsten 2001, og har vunnet Byggeskikkprisen. Foto: Siv Eli Vuolab/Sámediggi

– Sametinget oppstod som en konsekvens av striden om Kautokeino-Alta-vassdraget, forteller Moutka.

Det var en sivil ulydighetsaksjon som startet i 1968 fordi norske myndigheter skulle demme opp den store Alta-elven i Finnmark. Samene protesterte mot den massive utbyggingen av vassdraget, og striden kulminerte på slutten av 70-tallet.

Alta-striden har Muotka selv bare vage minner fra. Det utspilte seg et par år før hendelsen i skolegården med samekoften på 17. mai. Hun husker imidlertid at hun lekte i stuen, at TV-en stod på, og at hun kjente på den alvorlige stemningen som lå tungt i rommet. De voksne rundt henne var triste og stille, mens nyhetene flimret over TV-skjermen.  

Alta-saken gikk såpass galt i konflikten mellom stat og samiske interesser, at myndighetene forstod at de måtte ha en bedre måte å kommunisere med urbefolkningen på. En løsning ble å samle den samiske befolkningen i en representativt funksjon, et eget parlament hvor samene kunne forhandle frem et felles standpunkt i ulike saker. 

– I Sametinget samles det samiske folket sin folkevalgte stemme. Jeg tror folkevettet er jevnt fordelt. Sametinget er nok like bra og dårlig som ethvert annet folkevalgt organ, mener Muotka.

Vindturbinene på Fosen

Vindparken på Fosen og utbygging av Alta-vassdraget har mange likhetstrekk. I dag har Fosen-saken blitt en slags ny Alta-sak, hvor den norske staten står i konflikt med de samiske interessene.

Samiske interesser kommer til å bli stadig mer aktuelle, og vil være under et større press i fremtiden. Kommuner vil i tiden som kommer stå i en vanskelig spagat mellom urfolks interesser, næringslivsinteresser og en nødvendig overgang til fornybar kraft. Muotka er innforstått med at Sametinget kommer til å få en viktigere og synligere rolle i tiden som kommer. Og hun er glad for å ha mange venner.

– I det norske samfunnet er det mange som vil ta vare på det samiske samfunnet. Vi har mange gode samevenner, sier presidenten. Hun oppfatter at et flertall ønsker samene godt. Likevel er det ikke fritt for hatfylte ytringer og stemmer som oppfatter samene som et problem. 

Det er som å ta lokket av en heksegryte, hvor det kravler opp ubehageligheter som er uakseptable. 

– For det meste er det veldig positivt å gå rundt i kofte, sier Muotka og smiler. Men hun innrømmer også at hun, og mange andre samer, har hatt noen veldig negative opplevelser som hun karakteriserer som «intenst ubehagelig», og «rasistiske uttalelser». Slik oppførsel eskalerer i vanskelige arealsaker.

– Det er som å ta lokket av en heksegryte, hvor det kravler opp ubehageligheter som er uakseptable. Det skjer hver gang det har vært en konfliktsak. Da får vi høre det veldig mye, mener Muotka. Hun understreker hvor viktig det er å bekjempe hets og hat. 

– Hvorfor er samene flaue over sin kultur, mens gudbrandsdølene er stolte? Det lurte Silje Karine Muotka på da hun som ungdom opplevde kontrasten mellom Finnmark og Gudbrandsdalen. Spørsmålet brakte henne helt inn i rollen som sametingspresident. 
– Hvorfor er samene flaue over sin kultur, mens gudbrandsdølene er stolte? Det lurte Silje Karine Muotka på da hun som ungdom opplevde kontrasten mellom Finnmark og Gudbrandsdalen. Spørsmålet brakte henne helt inn i rollen som sametingspresident.  Foto: Terje Pedersen / NTB

En ustoppelig kraft

Sett i bakspeilet mener Muotka at den samiske kulturen og stoltheten blant samene har tatt et stort sprang i riktig retning på de 30 årene som har gått siden hun først kjente på skammen i skolegården på 17. mai.

– Nå har vi muligheter, kultur, undervisning og fokus på samiske rettigheter, sier hun. Men hun mener det fortsatt er en lang vei å gå, og at mye fortsatt kan gjøres bedre.

Hun ser med stolthet og glede hvordan den oppvoksende generasjonen samer tar stadig større plass i samfunnsdebatten.

– Samiske ungdommer i dag er en ustoppelig kraft. De gjør det veldig bra på nesten alle arenaer.

Muotka tror på ungdommen og tror på fremtiden for den samiske kulturen. Hun viser til at samenes historie fikk mye oppmerksomhet da det Stortingsoppnevnte Sannhets- og forsoningskommisjonen la frem sin utredning. Utredningen kaller Muotka «et vitnesbyrd over en villet og skadelig politikk».

Men tilbake til start – hva skjedde med jenta i Nessebyen med de skitne hverdagsklærne på 17-mai?

– Hun dro tilbake til skolegården og vant potetløpet, sier Muotka og smiler lurt.

Samiske ungdommer i dag er en ustoppelig kraft. De gjør det veldig bra på nesten alle arenaer.


E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

Altinget logo
Oslo | København | Stockholm | Brussel
Politikk har aldri vært viktigere
AdresseAkersgata 320180 OsloBesøksadresseGrensen 150180 OsloOrg.nr. 928934977[email protected]
Sjefredaktør og ansvarlig utgiver:Veslemøy ØstremCFOAnders JørningKommersiell direktør:Marius ZachariasenAdministrerende direktørAnne Marie KindbergStyreleder og utgiverRasmus Nielsen
Copyright © Altinget, 2024