Norge bygger ikke sin digitale grunnmur. Vi leier den

Makt, konkurransekraft og beredskap

I næringslivet kalles dette risikostyring. Ingen ansvarlige virksomheter låser seg til én leverandør uten en plan B. Likevel er det nettopp dette vi i praksis gjør når stadig mer av vår digitale grunnmur bygges på noen få globale plattformer.

Vi ville aldri akseptert at kraftsystemet vårt var fullstendig styrt av utenlandske selskaper. Likevel har vi nesten ingen politisk debatt om den digitale avhengigheten som nå vokser frem. Digitalisering omtales som modernisering og effektivisering, som om dette bare handlet om bedre programvare. Men digital infrastruktur er makt, konkurransekraft og beredskap. 

Det holder ikke å håpe at markedet alltid leverer.

Gajaen Chandrasegaram og Ingrid Fiskaa
SV

Løsningen er heller ikke å gjøre alt selv. Men vi trenger noen enkle og realistiske grep. Samfunnskritiske digitale tjenester bør ha dokumenterte beredskapsplaner for hvordan drift kan flyttes dersom leverandørforhold endrer seg. Offentlig sektor bør unngå ensidig leverandøravhengighet og bygge løsninger som kan kjøre på flere plattformer. Staten må bygge sterkere intern teknologikompetanse, slik at strategiske valg ikke i praksis overlates til konsulenter. Og vi må definere hvilke digitale funksjoner som faktisk er samfunnskritiske og hvor Norge må ha reell operativ kontroll.

Skal vi fortsette å leie?

Vi har gjort dette før. I energisektoren bygget vi kompetanse og rammer som sikret nasjonale interesser. I dag skjer stadig mer av verdiskapingen i data, modeller og kunstig intelligens. Likevel mangler vi en tydelig strategi for hvordan vi skal sikre nasjonal kapasitet på dette området.

Cyberangrep er en realitet. Geopolitisk press er en realitet. Teknologi brukes som maktmiddel. Da holder det ikke å håpe at markedet alltid leverer.

Spørsmålet er enkelt: Skal Norge bygge sin digitale grunnmur selv, eller fortsette å leie den på ubestemt tid?