Under overflaten av mediestrømmen fra COP27 finnes et lite blått håp

Mediene har dekket COP27 som var det et verdensmesterskap i fotball, og vi har fått beskrivelser av Jonas Gahr Støres dag på forhandlingene, som var han Erling Braut Haaland på vei til tidenes viktigste kamp. «Det skal bli mange slike små samtaler utover dagen. Diplomati i praksis og Støre er på hjemmebane» skrev Aftenposten, som fulgte statsministeren på klimatoppmøtet.

Dekningen har vært massiv, men ble vi egentlig klokere på miljøet og de utfordringer vi står overfor?

Under overflaten av mediestrømmen foregår det mye mer. Tusenvis av små såkalte «Side Events», hvor man presenterer det man tror kan være løsningene på utfordringene. Det er ikke noen «kvikk-fiks». Derfor når det heller ikke overskriftene. Miljøutfordringene er komplekse og krever handling på så mange forskjellige nivåer og med så mange virkemidler, at man blir overveldet.

Tid for handling

Miljøforskerne er relativ stille under COP27. Det er de fordi de har skrevet og fremstilt det grunnlag man diskuterer ut fra. En uoffisiell avtale får dem til å vente på den politiske prosessen. Vitenskapen har beskrevet jordas tilstand, og nå må det handles.

I en av korridorene langt fra pressens søkelys presenteres «blå karbonfangst». Det er på sitt vis simpelt. Havet har en fantastisk evne til å fange CO2. Hvis vi kan sikre at våre blå skoger virkelig blir beskyttet og kanskje endatil restaurert, så er det en del av løsningen på klimakrisen. Blå skog er en fellesbetegnelse på vegetasjonen i havet, som tang og tare, ålegress, tidevannseng/tidevannssump og mangrover.

Et panel under COP27 diskuterte effekten av naturens egne løsninger på karbonbinding, og potensialet til disse økosystemene. En ting er at de kan hjelpe jorda med å rense luften, men de kan også bevare det biologiske mangfoldet. Et prosjekt i Vejle (Danmark) som gjenoppretter ålegress i fjorden, som i mange år har vært stendødt, ble i år nominert til Nordisk råds miljøpris.

Men det er ikke kun i Norden man har fått øynene opp for dette viktige naturkretsløpet. Øst-Afrika var første sted man fikk satt opp et system, hvor man kan handle blå CO2-kvoter fra mangroveprosjekter. Syv land i Vest-Afrika har vedtatt ny politikk for å sikre at deres våtområder blir gjenopprettet og beskyttet. Det jobbes internasjonalt for å sikre at prosjektene som kan fange blåkarbon, kan bli en rentabel løsning, skaleres opp og gi reel nyttig bruk av CO2-kvoter, samt være bærekraftige for lokalsamfunnet.

Blå skog er fortsatt under radaren

Et nytt globalt rammeverk for å forvalte naturen på en bærekraftig måte, Global Biodiversity-rammeverket, er under arbeid, men FN oppfordrer alle land til å beskytte minst 30 prosent av land og hav innen 2030. Strandengene trenger et sterkt politisk og økonomisk engasjement for å bli beskyttet.

Selv her i Norge kniper det med å gi havet status som naturreservat og forby fisking i beskyttede områder. Pengene har fortsatt makta. Den økonomiske interessen som Norge har i havet, gjør det vanskelig virkelig å få de sårbare områdene beskyttet.

Det er en bevegelse som starter fra bunnen med utgangspunkt i vitenskap. Men konsekvensene ved ikke å gjøre noe er langt ut i fremtiden, så derfor blir det for komplekst og vanskelig å få frem. Mediene er ikke interessert i et «Side Event», de er kommet for å dekke de politiske superstjernene og rapportere om talen fra FNs generalsekretær. De eneste som lider under denne dekningen er folk flest, som blir lei av miljøsaken.

Har vi ikke diskutert dette i 50 år? Og fortsatt lever jeg trygt og godt. Ikke merkelig at folk sliter med å tro på at jorda faktisk brenner under dem. COP27 kan virke som et altfor stort og byråkratisk spill for galleriet, men det er heldigvis ikke de 12 dagene i Egypt som avgjør fremtiden.