«Ville problemer»: Det er noe i norsk politikk som ikke funker som det burde

Gjennomføring og justering av politikk mangler

Winther-Nielsen kategoriserer tre ulike aktiviteter i politikken: Først ytterdøren. Denne er drevet av tradisjonelle mediers logikk; utarbeidelse av politiske visjoner, større politiske taler og debatter i medier og i offentligheten, hvor skillelinjer trekkes opp. 

Skal vi lykkes med å nå Norges klimamål for 2030 og bli et nullutslippssamfunn innen 2050, må sektorinteresser brytes ned.

Simon Dyhr
Politisk rådgiver, Norsk elbilforening

Deretter huset. Det er drevet tradisjonelt av politikernes logikk; politiske forhandlinger og beslutninger i utgangspunkt i parlamentariske muligheter og komiteers arbeid.

Til sist bakdøren. Her drevet av embetsverkets logikk; planer for implementering, gjennomføring og oppfølging, involvering av medarbeidere, parter, leverandører, eksperter mv., samt evaluering av resultatene av politiske tiltak.  

Kun 13 prosent tid til politikkutvikling

Winther-Nielsen konkluderer i sin bok at dansk politikk går alt for fort, og preges av et voldsomt forhastet tempo ved ytterdøren og i huset. Samtidig nedprioriteres bakdøren, både av medier, politikere og av embetsverket selv, som må bruke mer og mer av sin tid på særlig ytterdøren. 

Et undersøkende utvalg ledet av noen av Danmarks mest erfarne embetsfolk viste blant annet at de danske departementsrådenes fokus altoverveiende er på politiske strategier, politisk brannslukning og ministerbetjening. Kun 13 prosent av departementsrådenes tid brukes på politikkutvikling, og bare åtte prosent på administrativ gjennomføring av politikk – i Danmark har man ikke statssekretærer. 

Den danske stat er under ombygging

Den danske regjeringen sliter også med å realisere de danske klimamålene. Dette ble senest dokumentert av den danske regjeringens egen vaktbikkje, Klimarådet, i juni i år. Men noe tyder på at den danske statsministeren og folk rundt henne faktisk har lest Winther Nielsen, satt seg ned og tenkt seg om.

I tillegg til de fem faste regjeringsutvalgene i Danmark, nedsatte den nye danske flertallsregjeringen også et nytt utvalg kalt «Utvalg for Grønn Omstilling». Her sitter altså Klima-, energi- og forsyningsministeren som formann, sammen med åtte (!) andre fagministre. Ja, åtte.

I den danske departementale struktuen nedbrytes siloene gradvis. Klima- og miljøpolitikken bor i alle departementer, og politikerne forsøker i det minste å tenke nytt i måten klimapolitikk utvikles og gjennomføres på. 

Hva med Norge?

Min analyse er at Norge ikke er så annerledes enn Danmark når det handler om mangel på – eller underprioritering av – politikkutvikling og faktisk gjennomføring. Det er dog min påstand at Danmark har en svakere politisk innretning enn i Norge. I Danmark har man ikke et sterkt Storting med maktfulle komiteer overfor regjeringsmakten, slik man har i Norge. I Danmark har man ikke den samme utrednings- og vitenstunge kulturen i politikkutvikling som i Norge. Men til gjengjeld har man i Danmark utrolig sterke politikere, høy grad av omstillingsevne og en kultur innen politikk, næringsliv og forskning som er entreprenøriell. 

La meg komme med noen konkrete eksempler på hvorfor norsk klima- og miljøpolitikk er på feil vei med tanke på å løse klimakrisen som et «vilt problem»: 

Det var tragisk å være vitne til hvordan Klimakur, med seks statlige direktorater og tusenvis av arbeidstimer blant kompetente embetsfolk, havarerte på Stortinget. Den forrige regjeringens klimaplan ble sablet ned av deres støtteparti, samtidig som en motvillig opposisjon var lite behjelpelig på grunn av forestående valg. Nåværende regjering forslo å øke beskatningen av fornybar energi betraktelig i fjor. Og kraftkablene fra de nye havvindparkene i Norge skal kun gå til hjemmemarkedet. Dette samtidig som land omkring Norge samarbeider i kappløpet om fornybar energiomstilling. 

En grønn norsk entreprenørstat vil kreve at alle gir seg litt, går litt på kompromiss med egen ideologi, og at politikere, sivilsamfunn og næringsliv spiller på lag sammen.

Simon Dyhr
Politisk rådgiver, Norsk elbilforening

Klima- og miljømålene innen transportsektoren faller mellom alt for mange ministres stoler, det er for mange kjepper i hjulene, og politikken går for langsomt på området innen særlig elektrifisering av vare- og lastebiler. Batterifabrikker blir ikke bygd. Fosen-saken er et eksempel på total mangel på gjensidig dialog mellom stat og sivilsamfunn når det gjelder behovet for kraftutbygging. Staten vil med den ene hånden finne mineraler i gruver på land på mest mulig bærekraftig måte, samtidig som det skal drilles i havbunnen til stor skade for miljøet med den andre hånden. Nå ja, siste uken i juni, før vi alle dro på stranden, åpnet staten også for ny oljeleting.  

Listen er lang, og mange andre kloke hoder i norsk klima- og miljøbevegelse kunne kanskje skrive en hel bok om samme type eksempler.

Utslippene går ikke ned, den folkelige oppbakkingen mangler, og næringslivet hyler etter langsiktige rammebetingelser og en mer aktiv klima- og energipolitikk. Det er noe i norsk politikk, og særlig innen norsk energi-, miljø- og klimapolitikk som ikke funker som det burde. Ytterdøren er rusten, og bakdøren i norsk klimapolitikk mangler rett og slett helt og holdent. 

En grønn norsk entreprenørstat er mulig

Skal vi lykkes med å nå Norges klimamål for 2030 og bli et nullutslippssamfunn innen 2050, må sektorinteresser brytes ned. En grønn norsk entreprenørstat vil kreve at alle gir seg litt, går litt på kompromiss med egen ideologi, og at politikere, sivilsamfunn og næringsliv spiller på lag sammen. Da monner det ikke, litt polemisk sagt, at Klima- og miljødepartementet har fått en grønn bok og regjeringen et nytt klimabudsjett. Særlig ikke så lenge Finansdepartementet og Olje- og energidepartementet ikke danser etter samme pipe. Og så lenge de utrolig sterke sektorinteressene innen eksempelvis energipolitikken, representert gjennom oljebransjen, LO og landets største partier, ikke spiller på lag med 2050-visjonen. 

Det vi trenger er statsministerkandidater til neste stortingsvalg som har mot, visjoner og tålmodighet til å skape de tre viktigste politiske månelandingsprosjektene nasjonen noen gang har sett.

Simon Dyhr
Politisk rådgiver, Norsk elbilforening

I Norge har vi dog virkelig gode forutsetninger for å håndtere klimakrisen som et «vilt problem». Vi har et sterkt og kompetent forskningsmiljø, et sterkt og kompetent Storting, en bra politisk kultur med lange partiprogrammer, og et hungrende næringsliv som vil forandre for å forbedre. Det vi trenger er statsministerkandidater til neste stortingsvalg som har mot, visjoner og tålmodighet til å skape de tre viktigste politiske månelandingsprosjektene nasjonen noen gang har sett, ved bruk av entreprenørstatens verktøy.