De neste månedene vil vise om det er politisk vilje til å nå klimamålene for 2030

Havvind-pådriver

Elektrifiseringsprosjektene er komplekse og tar tid å planlegge og gjennomføre, så skal næringen ta investeringsbeslutningene som kreves for å nå målene som er satt, må beslutningene tas nå. Det betyr rett og slett at dersom vi skal lykkes med å nå klimamålene, må industrien vite at vi får tilgang til kraft. Da må det komme en forpliktende løsning i statsbudsjettet som legges frem til høsten, med iverksettelse allerede fra 1. januar 2025. 

Vi har lenge vært en pådriver for å bygge ut mer havvind slik at vi får mer kraft til å elektrifisere for å redusere utslipp og bygge ny industri.

Den ambisjonen ble utviklet allerede i klimastrategien fra 2020 med mål om å utvikle framtidens energinæring på norsk sokkel. Vi har kommet et godt stykke på vei med å utvikle havvind på sokkelen, blant annet har verdens første flytende havvindpark allerede kommet i produksjon, men skal vi industrialisere satsingen og sikre norsk industris konkurransekraft må vi bygge ut havvind i stor skala. Og vi må gjøre det raskt.

Det finnes selvsagt ulike måter å gjøre det på. Vi har foreslått å bruke CO2-avgiften fra petroleumsnæringen til å bygge ut ny kraft til Norge. Havvind er den kraftformen som vil gi mest kraft raskest, og bør derfor prioriteres.

Advarer mot nye avgifter

Petroleumsindustrien betaler nærmere 10 milliarder årlig i CO2-avgift, i tillegg til den europeiske kvoteprisen. CO2-avgiften er ment som et insentiv til å redusere klimagasser, og går nå direkte inn i Statens Pensjonsfond Utland (SPU), i motsetning til CO2-avgift fra annen industri som kan brukes over statsbudsjettet. Øremerking av klima- og miljøavgifter for å støtte utslippsreduksjoner brukes i flere andre land, blant annet i EU, men er ikke vanlig i Norge. 

Det betyr rett og slett at dersom vi skal lykkes med å nå klimamålene, må industrien vite at vi får tilgang til kraft.

Benedicte Solaas
Direktør klima og miljø, Offshore Norge

Det har også vært forslått andre modeller for å nå målet. Vi vil likevel advare mot å innføre andre avgifter som kan ha utilsiktede konsekvenser. Å ta i bruk CO2-avgiften vil kunne iverksettes raskt, det er en avgift som allerede eksiterer, og den vil i motsetninger til nye avgifter være en tidsavgrenset løsning fordi målet på sikt er at vi skal ned mot null utslipp i 2050.

Energipartnerskapet må gi forutsigbarhet for at bransjen får tilgang til kraft for å realisere klimamålene. Det er avgjørende for å kunne fortsette å utvikle sokkelen videre og sikre arbeidsplasser og verdiskaping for samfunnet, samtidig som vi kan fortsette å levere energien Europa etterspør. Vi tror også at et energipartnerskap som gir konkrete resultater, vil kunne bidra til en positiv oppslutning rundt klima- og energipolitikken både i industrien og i befolkningen. Da er vi tjent med å finne en tverrpolitisk løsning som står seg over tid. Og den må vi bli enige om.