Er det mulig med en abortdebatt basert på det virkelige livet?

Abortloven har fått forrang

Men først til norsk helselovgivning. Særlig relevant er helsepersonelloven, som sier hvordan helsepersonell må oppføre seg overfor pasienter. Paragraf fire setter krav til at tjenesten skal være forsvarlig og omsorgsfull. Når det skal vurderes om dette er oppfylt, ses det i forhold til faglige standarder, og til helseprofesjonenes etiske regler.

Å overholde abortlovens bestemmelser kan fort komme på kollisjonskurs med kravet om omsorgsfull behandling. Med endringen til 18 uker for selvbestemmelse, betyr det at når kvinnen trenger abort etter den tiden, såkalt senabort, skal hennes vurdering overprøves av en nemnd.

I de aller fleste tilfellene dreier situasjonen seg om at det er oppdaget noe alvorlig galt med fosteret. Disse graviditetene er gjerne ønsket; kvinnen planlegger å bli mor, hennes nærmeste gleder seg. Så får hun en beskjed som ofte oppleves som katastrofal; at fosteret enten ikke overlever eller bare kan leve med svært store skader. 

Hvorfor har abortloven fått en slik forrang, framfor kravet til omsorgsfull behandling i helsepersonelloven?

Berit Austveg og Odd Thomassen

I denne såre og vanskelige situasjonen må hun bestemme seg for hva hun vil. Hvis hun ønsker avbrudd, må andre bestemme om hun skal få den helsetjenesten hun trenger. Det kan i seg selv oppleves som ikke omsorgsfullt å være prisgitt andre i denne ekstremt viktige avgjørelsen.

Abortnemnda skal behandle søknaden så raskt som mulig. Men er hun uheldig, og får opplysningen rett før helligdager, som i påskeuken, kan det ta mange dager før nemnda kan ta avgjørelsen, fordi de bare fungerer på hverdager. Ventetiden kan være en svær tilleggsbelastning. Det mest omsorgsfulle ville ofte være å avbryte graviditeten før nemnda kan ta en avgjørelse, men i praksis ventes det. Hvorfor har abortloven fått en slik forrang, framfor kravet til omsorgsfull behandling i helsepersonelloven?

Se til Canada

I den pågående diskusjonen har det vært snakk om «abort til tett oppunder termin». Er det virkelig noen som tror at friske kvinner gladelig i flere måneder går gjennom vanlige svangerskapsplager, kjenner på hvordan kroppen forandrer seg og at hormonene herjer, at magen vokser, fosteret er friskt og sunt og sparker i magen, og så plutselig, i 38. uke, tenker at hun ikke vil ha barnet?

En sjelden gang kan det hende at en kvinne blir akutt psykisk syk, og for eksempel får oppfatninger om det ikke er et foster hun har i sin mage, men noe annet, og ber om at det fjernes. Da vil det stride mot faglighet og mot etiske regler, og derfor mot helsepersonelloven, å avbryte graviditeten. Vi trenger ikke en abortlov til å forby det. Omsorgsfull og forsvarlig behandling i slike sjeldne tilfeller vil rette seg mot den psykiske lidelsen, og vil ikke være å avbryte graviditeten. 

Canada er det beste eksempelet på hvordan det går i det virkelige livet.

Berit Austveg og Odd Thomassen

Det er ikke bare et tankeeksperiment å forutse hva som skjer dersom en abortlov ikke setter ukegrense for når abort er lovlig. Verdens helseorganisasjons veileder er basert på den beste kunnskapen som fins i verden om hva som faktisk skjer i ulike land og med ulik lovgivning. De finner at der loven ikke setter ukegrenser, går det bedre enn når slike grenser finnes.

Gravide kvinner venter ikke unødig, det blir ikke flere senaborter. Det blir faktisk tidligere aborter, fordi en ikke trenger å vente på at andre tar avgjørelsen. Det forutsetter at det finnes et godt generelt lovverk som styrer helsetjenesten, og velkjente etiske regler. Canada er det beste eksempelet på hvordan det går i det virkelige livet. De har ingen abortlov, der er det generell helselovgivning og etikken som gjelder. Og da går det slik Verdens helseorganisasjon har dokumentert. 

Vi må forholde oss til virkeligheten

Alexandra Fredwalls argument om at avgjørelsen om abort bør tas mellom den gravide kvinnen og legen, innebærer å åpne for et rom for etisk refleksjon. I en slik refleksjon vurderes de ulike hensynene i de svært forskjellige situasjonene de gravide er i, og med komplekse medisinske situasjoner som senaborter gjerne er. 

KrF snakker gjerne høyt og tydelig om verdier og samvittighet, og Hovland sier at Fredwalls utsagn viser manglende forståelse for at abort er et vanskelig etisk dilemma. Men hvorfor har hun så liten tiltro til gravides evne til å tenke etisk, og så liten tiltro til helsepersonells samvittighet og evne til etisk refleksjon?

KrF forsvarer i andre sammenhenger retten til å følge sin samvittighet. Verdens helseorganisasjons retningslinjer er fundert i faglighet, etikk og menneskerettighetene. De er basert på hva som faktisk skjer, og ikke på ville fantasier.

Er det virkelig så ubegripelig?