Er staten rigget for den nye geopolitikken?

Henry Kissinger spurte seg i sin tid hvem man skulle ringe om man skulle snakke med Europa, og noe av det samme kan man spørre seg om Norge i europapolitikken. EU forholder seg til UD, men om en sak krysser fagområdene til forskjellige departementer, som de stadig oftere gjør, blir det vanskelig for diplomatene på Victoria Terrasse (snart Akersgata) å ta kontroll. De kan ikke alene svinge pisken for å koordinere og samle kryssende byråkratiske oppfatninger og interesser i en sektorovergripende sak eller en som griper inn i et departements ansvarsområde.

Det kan Statsministerens kontor, men her er ressursene sterkt underdimensjonerte sett i lys av den økende sentraliteten til europapolitiske spørsmål for Norge. Internasjonal avdeling teller syv ansatte (min opptelling basert på ansattregister) og disse skal dekke hele spekteret av utenrikssaker. På noen områder kan vår ferske Nasjonale sikkerhetsrådgiver, Thomas Boe Hornburg, være en samlende kraft, men han har tilsynelatende ikke noe eget saksforberedende sekretariat til å hjelpe seg.

Omstrukturering er nødvendig

Dette skiller seg sterkt fra hvordan våre nærmeste naboer sikrer en sentralisert og koordinert tilnærming til sin europapolitikk. Både i Sverige og Finland har de egne europapolitiske enheter eller avdelinger ved Statsministerens kontor, ledet av egne europaministre. I Danmark har de ingen minister plassert på Mette Fredriksens kontor, men en egen europapolitisk enhet i hennes internasjonale avdeling. 

Vi er ulidelig tett knyttet til EUs beslutninger og politikk, med kun noen forsvinnende små muligheter til påvirkning eller utforming av denne politikken.

Varg Folkman
Analytiker, European Policy Centre

Her kan en innvende at disse saktens er medlemmer av EU og har et større behov for sentral kontroll, men dette kan også snus på hodet: Har ikke Norge enda større behov for sterk styring i europapolitikken? Vi er ulidelig tett knyttet til EUs beslutninger og politikk, med kun noen forsvinnende små muligheter til påvirkning eller utforming av denne politikken. Har ikke vi snarere enda større behov for å samordne politikken vår og sikre enhetlige fremstøt på viktige områder for Norge nå og i fremtiden?

Selvfølgelig, er det åpenbare svaret, og det bør vi ta konsekvensene av. Regjeringen bør drive frem en omstrukturering av hvordan vi forholder oss til europapolitikken. Siden store deler av denne politikken i dag handler om sikkerhet, økonomisk sikkerhet og hvordan handel «sikkerhetifiseres», er det naturlig å gi Nasjonal sikkerhetsrådgiver en langt tydeligere hånd i europapolitikken, samt ressursene embetet krever for å utføre denne.

Arbeidskraft og ekspertise burde primært overføres fra Utenriks-, Forsvars-, og Nærings- og fiskeridepartementene for å tilføre de ressursene en trenger for å sikre en tydelig og samkjørt europapolitikk. Det er i vår alles interesse.