Et EU-medlemskap er ingen buffé

Prosessens andre fase er forhandlingsfasen. Grunnlaget for forhandlingene er EUs acquis, som i denne sammenhengen er organisert i tematiske kapitler, som fri bevegelse av varer, transportpolitikk eller energipolitikk. Per i dag er antall kapitler 35, og regelen er at ingenting er over før alt er over – ingen kapitler kan lukkes før alle medlemsland er fornøyd, og forhandlingene er ikke fullført før alle kapitler er lukket. Et sentralt punkt her er at kandidatlandet ikke forhandler om EUs acquis, men om innlemming og gjennomføring av EUs acquis i nasjonal rett.

Siste fase er tiltredelsesfasen. Den innledes med at Kommisjonen gir sin vurdering av hvorvidt kandidatlandet er klar til å bli medlemsland. Hvis Kommisjonen vurderer at dette er tilfelle, utarbeides det en tiltredelsesavtale med vilkårene for medlemskapet. Denne avtalen vil også presisere når medlemskapet skal tre i kraft. Deretter skal Europaparlamentet gi sitt samtykke til avtalen, og Rådet skal godkjenne den. Rådets godkjenning krever også i denne fasen enstemmighet. Etter dette kan kandidatlandet og hvert av EUs medlemsland signere avtalen, og ratifisere den i pakt med nasjonale prosedyrer.

Kan ta tid

Medlemskapsprosesser kan gå raskt, de kan ta tid, og de kan gå i stampe. Et eksempel på det siste er forhandlingene mellom EU og Tyrkia, som startet i 2005 og stoppet opp i 2018. Unionens nyeste medlem, Kroatia, er et mer representativt eksempel. Kroatia søkte om medlemskap i 2003, forhandlet fra 2005 til 2011, og tiltrådte i 2013. Hvis Norge skulle sende en ny søknad, er det, basert på tidligere erfaring, grunn til å tro at prosessen vil gå raskt. Sist Norge sendte en søknad om EU-medlemskap var i november 1992. Den gang ble tiltredelsestraktaten signert drøye halvannet år senere, i juni 1994. At det kunne gå så raskt som det gjorde, handler om at mye arbeid alt var unnagjort, i forhandlingene om EØS-avtalen kort tid forut.

Eurokrav og fiskeripolitikk

Et EU-medlemskap er ingen buffé. Derfor vil det, for eksempel, innebære en forpliktelse til å erstatte kronen med euro. Alle EU-land unntatt Danmark har forpliktet seg til å bli en del av eurosonen.

Forhandlinger med EU om energi kan bli krevende for Norge, men det kan også bli krevende å overbevise EU om at utenforlandet Norges ferrolegeringsindustri må beholde sin adgang til EU-markedet.

Samtidig vet vi at ikke alle EU-land har innført euro, noe som igjen er et uttrykk for at det på dette området finnes et visst praktisk-politisk handlingsrom som benyttes av land som ikke har ønsket å ta i bruk euro som felles valuta, som Sverige.

Et EU-medlemskap vil også medføre at Norge blir omfattet av politikk hvor avstanden mellom EU og Norge historisk sett har vært stor. EUs felles landbrukspolitikk vil bli gjeldende for Norge, og det vil også EUs felles fiskeripolitikk.

Det vi vet om utviklingen på disse områdene de siste 30 årene tilsier at det første vil være en større utfordring enn det siste. En rapport fra Europaparlamentets utenrikskomité fra forrige uke er samtidig et hint om at energipolitikk vil bli et sentralt tema i eventuelle nye medlemskapsforhandlinger mellom Norge og EU.

Varg Folkmans interessante analyse her på Altinget av alt vi ikke snakker om når vi snakker om EU, peker i samme retning. Forhandlinger med EU om energi kan bli krevende for Norge, men det kan også bli krevende å overbevise EU om at utenforlandet Norges ferrolegeringsindustri må beholde sin adgang til EU-markedet.