EU-medlemskap er svaret på lavere matvarepriser

Tar utgangspunkt i en norsk kontekst 

Ifølge Statistisk Sentralbyrå har Norge om lag 6.500 heltidsbønder – personer som får over 90 prosent av inntekten fra landbruk. Det er sannsynlig at flere årsverk jobber i landbruksbyråkratiet nasjonalt, regionalt og kommunalt og i landbrukets organisasjoner, enn det finnes heltidsbønder.

Det er to fundamentale årsaker til at mat er dyrt i Norge. De er begge politisk skapt

Norsk landbruk tenker i liten grad internasjonalt. Argumentasjon om matforsyning og beredskap tar utgangspunkt i en norsk kontekst, uten å ta hensyn til fisk eller å se beredskap i et regionalt perspektiv. Samordning med naboland som Sverige og Finland ville styrket vår reelle beredskap.

Nei-siden og landbruket vil styre egen landbrukspolitikk, og i dette systemet er markedsreguleringer, subsidier, tollbarrierer, økonomisk styring og kompensasjonsordninger helt vesentlig. Det norske landbruket er innrettet mot at 100 prosent av produksjonen skal omsettes på hjemmemarkedet. Samtidig møter vi de samme tollmurene når vi vil eksportere.

Tre grunnleggende prinsipper

EUs felles landbrukspolitikk (Common Agricultural Policy – CAP) ble innført i 1962 for å sikre de vesteuropeiske landenes matvareforsyning, og var et av de første områdene hvor det ble utviklet en felles politikk i det europeiske samarbeidet. Denne ble basert på tre grunnleggende prinsipper:

Norsk landbruk tenker i liten grad internasjonalt

1. Et felles marked uten handelshindringer mellom medlemslandene
2. Et felles grensevern omkring dette markedet i form av en tollunion
3. Garanterte minstepriser til bøndene hvis prisene på landbruksvarer sank under et visst nivå, samtidig som forbrukerne skulle være sikret landbruksvarer til overkommelige priser.

Den foreløpig siste reformen av EUs landbrukspolitikk kom i 2021, og er mer basert på de enkelte medlemslandenes strategiske behov for å utvikle sine landbrukssektorer på egne premisser – også regionalt og lokalt. Den ballen har Østerrike tatt for lenge siden.

Eksempelet Østerrike

Landbrukspolitisk er Østerrike ganske sammenlignbart med Norge. Det er et relativt lite høykostland i Europa, med noen flatbygder rundt hovedstaden Wien. Ellers drives det landbruk langt opp i fjellene.

Det norske landbruket er innrettet mot at 100 prosent av produksjonen skal omsettes på hjemmemarkedet. Samtidig møter vi de samme tollmurene når vi vil eksportere

Det er noen helt klare geografiske likhetstrekk, men østerrikerne tenker helt annerledes enn oss. De ser beredskap i et regionalt perspektiv og satser på kvalitet og nisjeprodukter som også har gode eksportmuligheter. Etter 30 år som EU-medlem er det fortsatt et høyst levende småskala landbruk i Østerrike, med små familiebruk på høydemetre som selv ikke vi har.

Østerrike velger å støtte miljøvennlig og økologisk landbruk, kombinert med et finmasket system som kompenserer bønder for ulike driftsutfordringer på arealet, som hellingsgrad, jordsmonn og høyde over havet. Nøkkelen til Østerrikes landbruk ligger i hvordan systemet er uformet.

Budsjettstøtten til landbruket i Østerrike er langt sterkere innrettet mot hvordan arealet driftes og hvordan bonden produserer maten enn i Norge. Altså hvordan arealet brukes, ikke hva og hvor mye som produseres. Dette bør vi også diskutere i Norge. Akkurat som i Østerrike har vi svært ulike forutsetninger for landbruksproduksjon i ulike deler av Norge. Våre støtteordninger tar ikke ut potensialet i dette.

Hvordan landbruket er i dag og skal utvikles – med eller uten et EU-medlemskap – er viktig å ha et forhold til for å kunne vurdere konsekvenser og hva som på lang sikt vil tjene Norge.

Norge har verdens dyreste mat og subsidierer landbruket for å stanse fraflytting. Norske forbrukere betaler stadig mer for maten. Det er på høy tid å diskutere de egentlige årsakene til de høye matvareprisene.