Europa bør ikke lenger være avhengig av amerikanske leverandører for sin sikkerhet

Ukraina har i flere tiår vært et knutepunkt for vitenskapelig og teknologisk innovasjon. En gang produserte landet en fjerdedel av Sovjetunionens vitenskap og 17 prosent av landets forsvarsteknologi.

Etter Russlands invasjon revolusjonerte ukrainske oppstartsbedrifter moderne krigføring og utviklet sterk ekspertise innen elektronisk krigføring, robotteknologi og droner for bruk i luften, på land og til sjøs.

Alt de bygger, blir umiddelbart testet på slagmarken. Billige ukrainske droner har skadet eller senket en tredjedel av Russlands svært kostbare, og en gang så mektige, Svartehavsflåte.

Krigen har derimot også avslørt store svakheter i Europas forsvarsindustri. EU har 27 separate væpnede styrker, innkjøpsmyndigheter og forsvarssektorer – og med det, 17 forskjellige stridsvognsystemer, 27 forskjellige 152- og 155 mm haubitsere, 4 forskjellige angrepshelikoptre og 12 forskjellige sjømålsmissiler. Denne fragmenteringen av markedet resulterer i små produksjonsserier, dyrt utstyr, lav kapasitet, dårlig evne til å skalere opp, dårlig tilpasningsevne og manglende interoperabilitet.

I tillegg er Europas teknologisuverenitet alarmerende svak. Ifølge en nylig opptelling bruker EU åtte av ti euro (av totalt 75 milliarder euro) på forsvarsmateriell fra andre land, hvorav det meste er amerikansk. Dette er en økonomisk byrde, en tapt mulighet til å utvikle Europas økonomi og en strategisk risiko. Europa bør ikke lenger være avhengig av amerikanske leverandører for sin sikkerhet.

I en viktig rapport til EU-kommisjonen i september tok Mario Draghi, tidligere italiensk statsminister, til orde for et «europeisk preferanseprinsipp» for å prioritere interne markeder og redusere avhengigheten av eksterne leverandører.

To nasjoner vil komme ut av denne krigen med Europas sterkeste forsvarsindustrier: Ukraina og Russland. Hvis Russlands aggresjon ikke stoppes, vil Europa stå overfor en sterkere motstander og flere tiår med dårligere sikkerhet.