Hans Christian Holte er ingen skandaledirektør

Arbeidsministeren gir Nav-direktør Hans Christian Holte sparken, og kaster med dette babyen ut med badevannet.

At en statsråd fra et parti som nylig har blitt tatt med buksa nede, avsetter en av landets mest redelige embetsmenn for «manglende tillit», er ikke bare ironisk – det sier noe grunnleggende om hvordan ledelse, tillit og ansvar forvaltes i Norge.

Et symptom på noe større

Denne saken handler om langt mer enn Nav. Den handler om en offentlig sektor der det er viktigere å unngå feil enn å gjøre rett. Vi mennesker tåler imidlertid at ledere gjør feil, så lenge feilene springer ut av ærlige forsøk på å løse problemer – og så lenge man står støtt og redelig i dem, slik Holte gjør. Det vi derimot ikke tåler, er feighet. Spesielt politisk feighet, som renner nedover i systemet som gift fra toppen.

Hans Christian Holte har ikke gjort alt riktig, men han har gjort det viktigste i vår tid: han har prøvd. Han har ledet i et system som knapt gir rom for ledelse. Så når en politiker som selv representerer en del av problemet, sparker en leder som har forsøkt å finne løsninger, vitner det om et dypere systemproblem. 

Som oftest mister noen tillit til nettopp den personen som faktisk har forsøkt å utøve ledelse.

André Mundal
Forfatter og foredragsholder

Som toppleder i Nav får man ikke akkurat en lissepasning fra departementet – man får alt annet. Det er den samme erfaringen tidligere Bane Nor-sjef Thor Gjermund Eriksen beskrev da han gikk av etter bare halvannet år i stillingen. I et intervju med VG kalte han departementets eierstyring «katastrofal» og pekte på et stort misforhold mellom ansvar og myndighet: toppledelsen holdes ansvarlig, men får ikke handlingsrom.

Som Holte selv uttaler i min bok Knust av systemet, må ledere i offentlig sektor våge å «tøye den litt trange rammen en offentlig leder er satt inn i» og ikke bli «servile statstjenestemenn som forsvarer systemet hele tiden». Det er en bemerkelsesverdig uttalelse fra en etatsleder underlagt et departement – for det han egentlig beskriver, er et styringssystem som ikke tåler reell selvstendighet.

Han har også sagt at «systemet i seg selv ikke er så godt egnet til å løfte ulike problemer og dilemma», og at visse «systemiske krefter driver oss bort fra ærlighet og åpenhet». Det er krefter som vokser ut av en forvaltningskultur der trygghet belønnes og mot straffes. Der ledere utnevnes etter ansiennitet, ikke egnethet. Der de mest nysgjerrige og utålmodige – de som faktisk kan skape endring – sjelden overlever lenge nok til å få sjansen.

Når Holte sier at «systemet har premiert det motsatte av modig ledelse over lang tid», peker han på kjernen i problemet: Staten etterspør mot, men belønner lydighet og frihet fra feil. Når Holte legger til at departementet «ikke har en klar støtterolle», beskriver han hvordan de som faktisk prøver å lede, blir stående alene. Det er en stille, men krystallklar systemkritikk – fra innsiden av selve systemet. Fra mannen som nå er «Knust av systemet». 

Et system som vokser uten å utvikles

Holte er ingen skandaledirektør. Han er en toppleder som har tatt ansvar for utviklingen av offentlig sektor – et ansvar verken politikken eller departementene ser ut til å ta. Han er kjent for å være grundig, analytisk og samvittighetsfull. Problemet ligger ikke hos ham, men i strukturen rundt.

Nav har vokst – ikke fordi direktøren ønsket det, men fordi politikerne stadig har lagt nye oppgaver og forventninger til, og fordi utenforskapet i Norge også vokser. Men ambisjonsnivået har økt, uten at styringsformen har fulgt med. Når politiske mål kombineres med stadig mer rapportering, kontroll og detaljstyring, får vi systemer som sveller – uten at de blir bedre.

Denne kompleksiteten blir til slutt både uoversiktlig og umulig å utvikle. Likevel har Holte klart akkurat dette. Men når en forsøker å gjøre det umulige, og en feil finner sted, blir det på nivået over Holte enklere å peke nedover i hierarkiet enn innover – der ansvaret egentlig ligger. Dermed må noen «miste tillit». Og som oftest mister noen tillit til nettopp den personen som faktisk har forsøkt å utøve ledelse.