Jeg har sett få av verdens rikeste stå på barrikadene for gode støtteordninger i Nav

To råd på veien til Davos

Et godt sted å begynne er som kjent alltid å gå i seg selv. Hva kan vi gjøre for å bidra til mer tillit i verden?

Jeg har to råd på veien. 

For det første ved å anerkjenne verdien av – og selv bidra til – den såkalte samfunnskontrakten. Å flytte til Sveits innebærer å reise fra både forpliktelser og ansvar, slik blant annet tidligere Høyre-statsminister var forbilledlig tydelig på. 

For selv om Sveits` alpelandsbyer nå fylles opp av det som utvilsomt er mange norske hoder som både har hatt gode ideer og kraftig pågangsmot, skyldes ikke suksessen og rikdommen individuelle faktorer alene. De som har tjent gode penger i Norge har oss andre – fellesskapet – i ryggen.

En av grunnene er samspillet mellom stat og marked for å sikre utvikling og innovasjon. En annen grunn er at et velfungerende næringsliv forutsetter investeringer fra fellesskapet – i infrastruktur, kompetent arbeidskraft med god helse, i et regulert kapitalmarked og i ordninger som sikrer trygghet for eiendom. Vi spleiser også på kostanden av nødvendige omstillinger. Dette gjør oss mer villige til å ta risiko. Norsk økonomi er produktiv, og vi kommer høyt opp på rangeringer over land det er attraktivt å drive forretningsvirksomhet i.

Men dette er ikke gratis.

En napoleonsk tiltro til egne prioriteringer

Det bringer meg over til mitt andre punkt. Mange av verdens rikeste er opptatt av å bidra til samfunnet rundt seg gjennom å dele ut private midler til gode formål. Det er i utgangspunktet fint. Det er imidlertid problematisk når økt filantropisk virksomhet blir et argument for å betale mindre skatt, slik flere norske formuende har trukket frem som årsak til Sveitsflyttingen. 

De som har tjent gode penger i Norge har oss andre – fellesskapet – i ryggen.  

Hannah Gitmark
Nestleder, Tankesmien Agenda

I denne argumentasjonen ligger en slags napoleonsk tiltro til at egne prioriteringer og utdelinger er mer velvalgte og effektive enn felleskapets. Det er med på å skape mistro til og så tvil om demokratiske beslutninger om hvordan vi skal fordele ressursene vi har til rådighet.

Det kan også få store konsekvenser. Hvis de rike på egenhånd skal avgjøre hvordan de best støtter samfunnet kan det fort bety store summer til prioriterte enkeltformål, men smalhans for andre saker vi også er avhengige av å utvikle.

Filantrop for å være snill?

Jeg har sett få av verdens rikeste stå på barrikadene for gode støtteordninger i Nav eller overhaling av kloakksystemer. Det er heller ikke til å stikke under stol at en del filantropisk virksomhet ikke nødvendigvis handler om et ønske om å være grei, slik politisk redaktør Lars West Johnsen i Dagsavisen beskriver godt i en kommentar. 

I mange land gis det store skattefordeler for slik virksomhet. Videre er det åpenbart at direkte støtte kan brukes til å kjøpe seg innflytelse, støtte og makt som også kan bidra til å undergrave demokratiske institusjoner. Det er også flere eksempler på hvordan intrikate selskapsstrukturer og stiftelser brukes til å unngå eller unndra skatt. Som kjent er det de aller rikeste som i størst grad snyter på skatten.

Misnøye i mange land

Da Davos-toppmøtet satte ulikhet på dagsorden i 2019 gikk historiker Rutger Bregmans hjertesukk om manglende adressering av det som virkelig har noe å si – skatt: «Det føles som jeg er på en brannmannkonferanse der ingen får lov til å snakke om vann».

Det samme paradokset gjelder i år. De siste årene har vi sett misnøye med myndigheter og institusjoner og fallende tillit i en rekke land. Å gjenoppbygge tilliten er derfor et hårete, men viktig mål, og jeg ønsker debatten i Davos velkommen. Den starter imidlertid best med et utgangspunkt om at de rikeste av oss i større grad er villige til å bidra til fellesskapet på lik linje med resten av oss.

Det er heller ikke til å stikke under stol at en del filantropisk virksomhet ikke nødvendigvis handler om et ønske om å være grei.

Hannah Gitmark
Nestleder Tankesmien Agenda, spaltist i Altinget