Norge bør engasjere seg i utformingen av EUs Arktis-politikk

Tiden er inne for lagspill

Arktis er det område på kloden der den globale oppvarmingen går raskest, med betydelige konsekvenser for natur og samfunn. Det er derfor ikke unaturlig at EUs arktiske strategi tar klimaendringene på alvor. Men der den forrige strategien i størst grad fokuserte på vern av natur og mindre på samfunn i nord, må vi forvente at den nye også anerkjenner betydningen av bærekraftig samfunnsutvikling, forvaltning av naturresurser og næringsliv. Det er avgjørende for en robust bosetning og dermed troverdig sikkerhetspolitikk. 

Norge har lenge holdt EU på en viss avstand når det kommer til våre nordområder. Det er det gode grunner til, med sterke egeninteresser knyttet til ressursforvaltning, sikkerhet og suverenitet. Nå er det imidlertid tiden inne for å spille på lag og bidra til at EU utvikler en strategi for Arktis som er tuftet på kunnskap og innsikt om regionen og som Norge er tjent med. 

En ny politikk for Arktis fra EU sin side er både betimelig og forventet. Og den gir et mulighetsrom for Norge.

Dag Rune Olsen og Linda S. Dahlberg
UiT Norges Arktiske Universitet

Selv om bare to av EUs medlemsland ligger i Arktis (Sverige og Finland), er relasjonene til arktiske land som Norge, Island, Canada og Grønland (en del av Kongeriket Danmark, men ikke en del av unionen) tette. De har alle tilgang programmer i EU som konkret bidrar til regional utvikling, forvaltning og forskning i Arktis. Etter at USA har redusert sin klimaforskning kraftig, er EU nå den største finansielle bidragsyteren til arktisk forskning. Når EU allerede spiller en betydelig rolle i Arktis, er det i seg selv grunn nok til at Norge bør engasjere seg i utformingen av EUs politikk for Arktis.

Gir mulighetsrom for Norge

I en nylig rapport fra utenrikskomiteen i EU-parlamentet fremgår det at EU kan bidra til stabilitet i Arktis gjennom diplomati, investeringer, overvåkning, beredskap og samarbeid med arktiske land. Samtidig advarer den mot økt militarisering i Arktis og foreslår tiltak som kan bidra til avskrekking og de-eskalering – i tett samarbeid med land som Norge. Videre trekkes universiteter i nordområdene frem som nøkkelaktører for kunnskapsproduksjon og utdanning, regional utvikling på tvers av nasjonsgrenser og for innovasjon og konkurransekraft i næringslivet.

En ny politikk for Arktis fra EU sin side er både betimelig og forventet. Og den gir et mulighetsrom for Norge, der politikk kan utviklet med oss – ikke uten oss.

Det er gjennom kunnskap, samarbeid og felles investeringer at Norge og EU kan sikre at nordområdene forblir stabilt, bærekraftig og trygt. Det er i vår – og Europas – interesse.