Skal Stortinget detaljstyre helsetjenesten?

Ortopedi i Lærdal, PCI i Ålesund og Bodø og kreftrehabilitering på Røros. For ikke å glemme en helt ny modell for å finansiere sykehusbygg. Det kan se ut som de som mente Stortinget hadde abdisert i helsepolitikken nå kan puste lettet ut.

At Senterpartiet ønsker å bevare ortopedien i Lærdal er som ventet. Da er det mer overraskende at SV og Rødt har som kampsak at det Guernsey baserte oppkjøpsfondet G Square Capital (gjennom sitt selskap Unicare), skal få drive rehabilitering på Røros. «Dette er fantastisk gledelig» sier SVs Lars Haltbrekken. Vi får tolke dette som et tegn på at SV og Rødt nå har avsluttet kampen mot «velferdsprofitørene».

At Stortinget engasjerer seg i helsepolitikken er imidlertid ikke noe nytt. Sykehusutvalget påpekte at det i Stortingsperioden 2016/17–2021/22 ble stilt ikke mindre enn 2.340 spørsmål til helseministeren. På tross av et stort engasjement fra Stortinget var imidlertid utvalget kritisk til det man oppfattet som manglende politisk vilje fra ansvarlig statsråd til å følge opp de problemstillingene som ble reist.

Det nye nå er at vi har fått en parlamentarisk situasjon hvor ulike flertallspermutasjoner både kan og vil pålegge statsråden å intervenere i de beslutningens som de regionale helseforetakene tidligere har kunne fatte i (relativ) fred og ro.

Stortinget bestemmer, og det skal vi (tross alt) være glade for.

Jon Magnussen
Professor i helseøkonomi, NTNU

Komplekst maskineri

Er dette et problem? Vi lever i et land med et parlamentarisk styresett. Stortinget bestemmer, og det skal vi (tross alt) være glade for. Helsepolitikken er heller ikke det eneste feltet hvor det vil være godt faglig begrunnede kritiske synspunkter på både forslag fra regjering og vedtak i Storting. (Se bare på den siste rapporten fra Finanspolitisk utvalg.)  

Helsetjenesten er et komplekst maskineri med mange små og store tannhjul som griper inn i hverandre. Fra tid til annen hakker den riktignok litt, men den fungerer i store trekk svært godt. Vi har også hatt et politisk landskap med bred politisk enighet om hovedtrekkene i helsetjenesten: Et skattefinansiert system med (nesten) gratis tilgang til tjenester, i hovedsak levert av offentlige aktører, fordelt etter allment aksepterte prinsipper for prioritering og med et mål om likeverdig tilgang til tjenester av høy kvalitet.

Bak enigheten om hovedtrekkene ligger allikevel uenigheter om virkemiddelbruk (privat vs. offentlig, stykkpris vs. ramme, forvaltning vs. foretak, sentral vs. desentral m.m.). På disse områdene er skillelinjene mellom partiene i stor grad ideologiske og diskusjonene har åpenbart sin plass i Stortinget. Så er det en annen type uenighet hvor skillelinjene er mer utydelige. I all hovedsak dreier dette seg om funksjonsfordeling og struktur. Hvor skal fødeavdelingene ligge, hvem skal ha døgnkontinuerlig PCI, hvor skal man drive kreftbehandling og, ikke minst, hvor skal det nye sykehuset bygges?

La oss først håpe helsereformutvalget er ferdige med å lefle med tanken om å gå over til et forsikringsbasert system.

Jon Magnussen
Professor i helseøkonomi, NTNU