Tvungen aktivitet er ikke det samme som integrering

Et krevende arbeidsmarked å komme inn i

Det norske arbeidsmarkedet er blant de mest krevende å bli integrert i, og da snakker vi ikke om evne eller vilje til å jobbe, men hvordan vi arbeidsgivere og arbeidskolleger lar nye kolleger slippe inn. Ifølge en studie av Michele J. Gelfand m.fl. publisert i Science i 2011, er Norge blant landene i verden med strengest sosiale normer. Flere rapporter fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) understøtter dette. I tillegg er kravene til formell kompetanse, språk, effektivitet og relevant erfaring høye; ofte urealistisk høye også for oss som er «integrerte». Dette må tas i betraktning når ny politikk utformes.

I dag vet vi at mange møter barrierer som ikke handler om manglende vilje til å jobbe. Diskriminering i rekruttering er vel dokumentert. Personer med ikke-vestlige navn møter oftere stengte dører, selv med høyere utdanning fra Norge, relevant erfaring og statsborgerskap. Da hjelper det lite å gjøre det mer lønnsomt å jobbe, dersom tilgangen til jobb i praksis ikke er der.

Integrering kan ikke lykkes hvis resultatet er varig marginalisering innenfor arbeidsmarkedet.

Aleksandra Czech-Havnerås og Lars Sandvik

Å endre kravene til den som skal integreres, uten samtidig å endre vilkårene i arbeidsmarkedet som skal integrere, er å legge ansvaret ensidig på den som står utenfor. 

Risikoen for et delt arbeidsliv

Skal flere ut i jobb, må flere arbeidsplasser ta imot. Samtidig er det grunn til å advare mot en utvikling der vi forsterker et A- og B-lag i arbeidslivet – og kanskje også et C-lag.

Vi ser allerede i dag at det er mulig å jobbe full tid, og mer enn det, uten å klare å dekke nøkterne utgifter til mat, klær og bolig. Dersom veien inn i arbeid skal gå via lavlønte, stønadsfinansierte, utrygge og/eller lite utviklende jobber, risikerer vi å skape et arbeidsliv der arbeid ikke gir reell økonomisk og sosial trygghet – og der målet om økt integrering i praksis undergraves.

Integrering kan ikke lykkes hvis resultatet er varig marginalisering innenfor arbeidsmarkedet. 

Ny politikk må bygge på realitetene som er i deler av arbeidslivet i dag. I over et tiår har offentlige etater advart om et voksende og stadig mer profesjonalisert marked for arbeidslivskriminalitet, der risikoen for oppdagelse og straff er lav, mens den økonomiske gevinsten er høy. Denne kriminaliteten er profittdrevet – og næres av en tilnærmet ubegrenset tilgang på billig og sårbar arbeidskraft, særlig blant arbeidsinnvandrere fra EØS-området, som ikke omfattes av integreringspolitikken.

Når det samtidig gjentas at «arbeid er nøkkelen til integrering», må vi også stille spørsmålet: Hva slags arbeidsliv er det denne nøkkelen skal passe inn i?

I et arbeidsmarked der sosial dumping, utnyttelse og useriøse aktører får operere, risikerer arbeid å bli en vei inn i et parallelt arbeidsliv snarere enn inn i fellesskapet. Et arbeidsliv som systematisk undergraver lønns- og arbeidsvilkår, bidrar ikke til integrering, men til varig marginalisering – også innenfor arbeidets rammer.

Mottakervilje er et samfunnsansvar

Flere i arbeid er et felles mål. Men det krever mer enn aktivitetsplikt og kutt i ytelser.

Det krever et samfunn og et arbeidsliv som tar imot. 

Et arbeidsliv som systematisk undergraver lønns- og arbeidsvilkår, bidrar ikke til integrering.

Aleksandra Czech-Havnerås og Lars Sandvik