Velferdsstatens sikkerhetsnett står for fall

Arbeids- og inkluderingsdepartementet foreslår i et nylig høringsnotat at nyankomne flyktninger skal overføres til en fast «integreringsstønad» i fem år. Som en direkte konsekvens skal flyktninger i all hovedsak fratas retten til økonomisk sosialhjelp og statlig bostøtte. Intensjonen er at dette skal bidra til at nyankomne flyktninger kommer raskere i arbeid, og at færre flyktninger skal oppleve Norge som et attraktivt land å komme til. Begge deler antagelser uten tilstrekkelig forskningsmessig belegg.

Mitt fokus i dette innlegget er likevel på forslagets angrep på sentrale deler av velferdsstatens sikkerhetsnett, og hvilke konsekvenser det har for barna. Barn som nå blir dømt til en oppvekst i fattigdom dersom foreldrene ikke klarer å etablere seg i et arbeidsmarked som setter store krav til spesialisert kompetanse og effektivitet.

Et rettferdig og solidarisk samfunn måles på hvordan vi behandler de som sliter mest. Regjeringens forslag bryter med prinsippene om solidaritet, utjevning og omfordeling som velferdsstaten er bygget på. Og det bryter med prinsippene om «barnets beste». 

For en familie som allerede lever på et eksistensminimum, er ikke dette et «arbeidsinsentiv».

Hanne Glemmestad
Instituttleder og førstelektor i sosialt arbeid, Universitetet i Innlandet

En oppvekst i fattigdom

I rapporten «En barndom for livet» beskriver Ekspertgruppen for barn i fattige familier, et regjeringsoppnevnt arbeid jeg selv deltok i, hvordan økonomisk knapphet og uforutsigbarhet om bolig, jobb og inntekt skaper uro og stress i familiene. Levekårstresset svekker foreldrenes kognitive kapasitet og omsorgsevne, og bidrar til å forringe barnas livskvalitet og muligheter for utvikling, læring og god helse. Fattigdommen fører til at barna er mindre aktive i fritidsaktiviteter, de klarer seg dårligere på skolen, og har større risiko for ikke å delta i arbeidslivet som voksne. Dette er forskningsbasert kunnskap.

Likevel foreslår regjeringen et system hvor stønaden for enkelte grupper, spesielt enslige med barn, vil ligge betydelig lavere enn dagens nivå. Ekspertgruppens mandat var å foreslå tiltak for å hindre at så mange barn og familier havner under fattigdomsgrensen. Regjeringens forslag innebærer det motsatte; betydelig flere barn og familier vil nå oppleve vedvarende fattigdom – og det er vi som samfunn som sørger for at de havner der, ved å knipe inn på økonomiske rettigheter og ytelser.

På toppen av dette innføres sanksjonsmuligheter der stønaden kan kuttes med en fjerdedel ved «ugyldig fravær» fra aktivitet. For en familie som allerede lever på et eksistensminimum, er ikke dette et «arbeidsinsentiv»; det er en oppskrift på dypere nød og økt stress, og en sikker driver for at arbeidet med kvalifisering til jobb blir enda vanskeligere.