Vi trenger ingen snikinnført «kompetansereform»

Det er til ettertanke at bedrifter som er underlagt avtalen mellom Norsk Industri og Fellesforbundet nå får deler av kompetanseutgiftene betalt over statsbudsjettet, mens alle andre virksomheter må dekke dette selv. Det er for eksempel neppe utredet hvorvidt dette vil virke konkurransevridende. Man vet heller ikke om de millionene som nå hentes fra vår felles statskasse vil treffe de bedriftene og personene som trenger dem mest, eller hvem som skal definere hvem dette er slik at fellesskapets midler brukes hensiktsmessig.

Det er også verdt å merke seg at Fellesforbundets leder Jørn Eggum omtaler budsjettforliket om kompetansetiltakene i industrien som «en av de største reformene på mange tiår i arbeidslivet», og videre slår fast at «regjeringen lovet å stille med penger som en del av trepartssamarbeidet».

Jeg vil understreke at det norske trepartssamarbeidet ikke består av regjeringen i kompaniskap med to underforeninger i NHO og LO, som kun omfatter under to prosent av de sysselsatte i Norge. Trepartssamarbeidet består av hele det organiserte arbeidslivet.

Det norske trepartssamarbeidet består ikke av regjeringen i kompaniskap med to underforeninger i NHO og LO

Anne-Kari Bratten
Administrerende direktør i Spekter

For å unngå eventuelle misforståelser, vil jeg også påpeke at dette ikke er en generell kompetansereform «i arbeidslivet». Denne løsningen omfatter kun industrien, og da kun den delen av industrien som er organisert.

Vi som representerer andre deler av arbeidslivet, har heller ikke behov for en blåkopi av denne løsningen. I vårens hovedoppgjør, fikk Spekter likevel krav fra ulike deler av LO om at denne løsningen skal følges opp, helt uavhengig av om kompetansebehovene kan sammenlignes med industriens, eller ikke. Dette kravet avviste vi. Skulle kravet komme igjen, vil det fortsatt bli avvist. Det er altså ingen grunn til å prøve å snikinnføre noe som kanskje vil fungere i industrien til å skulle gjelde for hele arbeidslivet.

Det er ingen som er uenig i at kompetanse er viktig, både for å sikre økt konkurransekraft i privat næringsliv og for å kunne levere velferdstjenester av god kvalitet og i tilstrekkelig omfang. Til syvende og sist er det likevel viktig å minne om at det er de 650 000 som nå står utenfor arbeidslivet som virkelig trenger kompetansetiltak. Den potensielle arbeidskraften de representerer, er nemlig noe hele arbeidslivet trenger.