Cathrine Amundsen: Den internasjonale velferdsprofitten og «bendelormøkonomien»

Hvordan vi organiserer velferden er et viktig politisk veivalg – og et sentralt spørsmål i årets lokalvalg. Norge kan finansiere og drive velferden i felleskap, i samarbeid med ideelle aktører uten profittmotiv og prioritere den så høyt at den blir god for alle. Eller vi kan privatisere velferdstjenestene til kommersielle aktører og omdanne velferd til marked.

Forventer flere utenlandske storselskaper

I dag er det privatiserte velferdsmarkedet internasjonalt og domineres av kommersielle storkonsern. På grunn av politiske valg er omfanget av kommersialiseringen mindre i Norge enn i mange andre land. Privatiseres derimot flere velferdstjenester, slik Høyre lover, kommer både flere norske og utenlandske internasjonale storselskaper inn. I Alliansen For Velferdsstatens rapport «Den internasjonale velferdsprofitten og bendelormøkonomien» trekker vi fram internasjonale erfaringer med kommersiell velferd.

Land som har gått lenger enn Norge i å privatisere velferden til kommersielle aktører, opplever nå at profittjag og finanskapital fortærer offentlig finansiering, kvalitet og arbeidsvilkår. Politikerne kan ikke lenger forutsette at offentlige bevilgninger går til tjenestene og ikke til markedsbyråkrati og eiernes profitt.

Penger bevilget til tjenestene forsvinner i kompliserte konsernstrukturer og skatteparadis.

Cathrine S. Amundsen
Nestleder, For Velferdsstaten

Alle kommersielle selskap har selvsagt mål om fortjeneste. Noen eierskap og forretningsstrategier er likevel mer ødeleggende i velferden enn andre. Derfor er det internasjonalt stor oppmerksomhet rundt finansselskapenes inntog. Der oppmerksomheten tidligere rettet seg mest mot profitt knyttet til driften, rettes den nå også mot finansielle strategier knyttet til eiendom, oppkjøp og gjeld. Penger bevilget til tjenestene forsvinner i kompliserte konsernstrukturer og skatteparadis.

Må først fjerne det fornærmede legemet

I rapporten Care Givers and Takers står det:

«Det stemmer at statlige innstramminger og utgiftskutt har rammet omsorgssektoren hardt, og at det kreves mer midler, hentet fra en rettferdige omfordeling. Men hvis noen har en bendelorm, og blir tynnere og sykere, er det liten vits å mate dem mer uten først å fjerne det fornærmende legemet. Tilsvarende, hvis mer statlige midler pumpes inn i den privat omsorgsektoren, kan utvinnende økonomiske triks brukes for å samle opp noe, eller til og med alt, før det når pasientene eller omsorgspersonell.» (Altingets oversettelse)

Rapporten er utgitt av den globale fagforeningsføderasjonen Public Service International (PSI), og handler om konsekvensen av finansbransjens inntog i velferd. Dette er bare ett eksempel på den økende dokumentasjonen av erfaringer fra de landene der velferden gjennom årevis med privatisering er betydelig mer kommersialisert enn i Norge.

I USA snakker Biden-administrasjonen om at Wall Street og «predatory owners» har tatt over sykehjemmene. Sverige har fått det gravejournalister kaller en «hjemmetjenestemafia» og et skoleindustrielt kompleks. I Frankrike brukes ordet «gravrøvere» om Europas største sykehjemsselskap Orpea. I Storbritannia svikter rekrutteringen til helse- og omsorgssektoren. Folk tjener bedre i supermarkedene. Alliansen For Velferdsstaten mener de internasjonale erfaringene er en kraftig advarsel imot å gjenta andre lands feil.

Det offentlige har over flere år bygd ned egen beredskap for de mest utsatte barna, til fordel for å kjøpe tjenester.

Cathrine S. Amundsen
Nestleder, For velferdsstaten

Må kunne ta informerte valg om hva man støtter

I det internasjonale velferdsmarkedet er ikke Norge et annerledesland. I det norske barnevernet, som over mange år er utsatt for privatisering, er de fire største kommersielle konsernene det offentlige kjøper tjenester ifra, internasjonale. Et er norskeid, mens de tre andre er utenlandske konsern. To av dem er eid av finansielle oppkjøpsfond (PE-fond), ett er eid av ulike investeringsselskap. Tre av dem har forgreininger til skatteparadis.

Det offentlige har over flere år bygd ned egen beredskap for de mest utsatte barna, til fordel for å kjøpe tjenester av disse. Det er regjeringen i ferd med å endre. Den vil avkommersialisere barnevernet. Det er en viktig, men vanskelig oppgave. Kommersialiseringen av barnevernet har både markedsrettet byråkratiet og svekket den offentlige beredskapen kraftig. Norge har også erfaringer i for eksempel barnehagesektoren og anbudsutsatte sykehjem som ligner det internasjonale bildet.

Både politikere og befolkning må ta et informert valg om hvilket politiske prosjekt de vil støtte. To av Høyres fem prioriterte saker i lokalvalget er mer privatisering.

− Vi kan garantere at vi skal slippe til alle gode krefter, uavhengig av hvem som eier tjenestene, sa Oslo Høyres byrådslederkandidat, Eirik Lae Solberg.

Vi mener at tomme slagord som «mangfold og valgfrihet», «velferdsmiks» og «alle gode krefter» må vurderes opp imot konkrete erfaringer.

Privatisering er ikke løsningen

Å være motstander av privatisering, er ikke det samme som å si at alt i offentlig regi fungerer godt. Norsk eldreomsorg er ikke god nok og har store utfordringer. Økt grunnbemanning, flere heltidsstillinger, faste ansettelser og investering i de ansattes kompetanse er løsninger som må velges for å skape gode arbeidsvilkår og dermed øke kvaliteten. Men det er akkurat det motsatte som er forretningsmodellen i store deler av den kommersielt drevne velferden. Dette er arbeidsintensive tjenester, og det er ved å gjøre det motsatte, at de kommersielle selskapene tjener mest penger.

Vi mener at tomme slagord som "mangfold og valgfrihet", "velferdsmiks" og "alle gode krefter" må vurderes opp imot konkrete erfaringer.

Cathrine S. Amundsen
Nestleder, For velferdsstaten

Sammenhengen mellom press på arbeidsvilkår og svekket kvalitet er entydig. Nok folk på jobb med rett kompetanse gir bedre kvalitet enn lite folk på jobb og lav kompetanse. Skikkelige lønns- og arbeidsvilkår gir bedre forutsetninger for god rekruttering enn dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Faste ansettelser gir bedre stabilitet og kvalitet i tjenestene enn løse ansettelsesforhold og midlertidig arbeid. Det siste er imidlertid billigere enn det første og privatisering til kommersielle selskap gir press mot å velge løsningene som gir mest igjen til eiernes fortjeneste. Privatisering vil ikke løse noen av eldreomsorgens grunnleggende utfordringer.

Norge har et valg. Vi kan forsvare den solidariske velferdsmodellen eller privatisere til kommersielle selskap. Velger vi politikere som privatiserer, så settes kvaliteten og arbeidsvilkårene under press. Samtidig tilrettelegges det for sløsing med felleskapets penger og systemet kan på sikt sette hele den offentlige finansieringen i fare. Det er hva de internasjonale erfaringene viser oss.