Forurenser betales

«Forurenser betaler» er et velkjent prinsipp som blant annet ligger til grunn for forurensningsloven.

Men hvor prinsippfast håndheves egentlig dette prinsippet? Det varierer og i en del tilfeller er det faktisk motsatt: Forurenser betales.

Den tradisjonelle reguleringen av forurensning har vært at de som slipper ut forurensende stoffer til luft eller vann med enkelte unntak må skaffe seg utslippstillatelse.

Den som forurenser må dekke eventuelle kostnader ved å holde utslippene under det tillatte nivået, men for øvrig slipper forurenser å betale for utslippene den har tillatelse til, selv om utslippene kan føre til miljø- og helseskader.

Økonomer har alltid ivret for at forurenser må betale også for tillatte utslipp, for eksempel i form av en miljøavgift. Begrunnelsen for dette har ikke vært hensynet til selve prinsippet, men fordi det gir bedrifter og andre som forurenser insentiver til å redusere utslippene, også utover det man har tillatelse til.

IMF (Det internasjonale pengefondet) definerer for øvrig fossile subsidier som ikke bare eksplisitt subsidiering, men også fravær av betaling for miljøskader.

I klimapolitikken har økonomene fått relativt stort gjennomslag – CO2-avgift ble innført allerede i 1991 og i dag er de aller fleste utslippskilder omfattet av CO2-avgift og/eller -kvotepris. Noen utslipp har riktignok lav avgift og noen er helt fritatt.

«Forurenser betaler» er altså et velkjent men ikke veldig anvendt prinsipp, og som allerede antydet er det av og til motsatt. Her er noen eksempler.

Le hele veien til banken

Det første eksemplet er velkjent og mye omtalt, nemlig oljeskattepakken fra 2020. Oljeselskapene fikk da en skattesubsidie som ifølge Vista Analyse beløper seg til 68 milliarder kroner. Ettersom jeg omtalte denne i min forrige spalte, skal jeg ikke utdype dette nærmere her.

I stedet kan vi bevege oss videre til landbasert industri og CO2-kompensasjonsordningen. Formålet med ordningen er å kompensere bedrifter med høyt kraftforbruk for høyere kraftpriser som følge av EUs klimakvotesystem.

Dette skal forhindre at klimapolitikken fører til at bedrifter flytter ut av Europa, såkalt karbonlekkasje. Selv om formålet med ordningen er bra, har den noen betenkelige utslag.

I en del tilfeller er det faktisk motsatt: Forurenser betales

I beregningen av støtte antas det at hvis kvoteprisen øker med 100 kroner per tonn CO2, øker den norske kraftprisen med 5,3 øre/kWh. De siste fire årene har kvoteprisen stort sett ligget mellom 750 og 950 kroner, noe som skulle tilsi en økning i den norske kraftprisen på 40-50 øre/kWh.

For Sør-Norge er dette ikke helt urimelig, men for Nord-Norge (prisområdet NO4) slår det veldig spesielt ut. Der har årlig strømpris (ekskl. mva) variert mellom 10 og 35 øre/kWh de fire siste årene, altså mindre enn den anslåtte prisøkningen som følge av kvoteprisen.

Selv om støtten er mindre enn 100 prosent, og det nylig er innført krav om at 40 prosent av støtten må brukes på klima- og energieffektiviseringstiltak, kan kraftintensive bedrifter i Nord-Norge le hele veien til banken.

Eksempel: Alcoa aluminiumsbedrift i Mosjøen fikk utbetalt 652 millioner kroner for 2024. Bedriften har et årlig kraftforbruk på ca. 3 TWh. Det betyr en støtte på 22 øre/kWh, som i praksis betyr at staten dekker nesten hele strømregningen til en bedrift som har et årlig klimagassutslipp lik 1 prosent av Norges totale utslipp.