Parallell virkelighet

Virker ikke å ta inn over seg

For å kutte utslipp må man fase ut bruk av fossil energi og fjerne utslippene som blir igjen.

Helt enkelt betyr det en kombinasjon av å bruke energi mer effektivt, å erstatte all bruk av olje, kull og gass med fornybar energi og innsatsfaktorer, samt å bruke karbonfangst- og lagring for å fjerne resten av utslippene.

Det virker som om de befinner seg i en parallell virkelighet der de ikke tar inn over seg at det utvikles alt for lite kraft til at Norge kan nå europeiske og norske klimamål

Problemet for Norge er at politikere og norske energimyndigheter både underkommuniserer det voldsomme behovet for ny kraft og planlegger for å bygge ut altfor lite.

Det virker som om de befinner seg i en parallell virkelighet der de ikke tar inn over seg at det utvikles alt for lite kraft til at Norge kan nå europeiske og norske klimamål.

Politikerne virker heller ikke å ta inn over seg at kraftprisene i Sør-Norge ligger an til å stige til opp mot det dobbelte av dagens Norgespris på 40 øre per kilowattime i 2030 og risikerer å presse industri ut av landet.

Tryglet politikerne om å erkjenne alvoret

Et godt eksempel på dette fikk vi på NVE-konferansen Norges Energidager 2025 i starten av oktober.

På konferansen la NVE sine scenarier for nytt kraftbehov for å nå klimamål og tilhørende konsekvenser for kraftbalanse og kraftpriser. Om Norge skal nå sine forpliktende klimamål overfor EU i 2030 innen transport, landbruk, byggenæring og småindustri, trengs det minst 18 nye TWh kraftproduksjon for å dekke forbruksveksten fra 2024.

Problemet for Norge er at politikere og norske energimyndigheter både underkommuniserer det voldsomme behovet for ny kraft og planlegger for å bygge ut altfor lite

Om også kraftkrevende industri og oljebransjen skal få kraften de trenger til å kutte sine utslipp innen 2035 trengs det totalt 40 TWh ny kraft for å dekke forbruksveksten fra 2024. Det er nesten tre ganger så mye ny kraft som fra all kraftproduksjon fra dagens vindkraftverk.

Alt må bygges ut i løpet av ti år. I tillegg anslås kraftbalansen å svinge fra dagens kraftoverskudd til kraftunderskudd i begge scenariene, med tap av konkurransekraft for industrien og økt risiko for utflytting som resultat.

Mens NHO-president og Yara-direktør, Svein Tore Holseter, sto på scenen og tryglet politikerne om å erkjenne alvoret i situasjonen og ba om å få bygget ut 40 TWh ny kraft frem mot 2035, kommenterte ikke engang energiminister Terje Aasland scenariene NVE la frem.

Han nøyde seg med utsagnet: «Vi må forberede oss på at strømforbruket vil øke.»

Han hadde ikke én erklæring som tydet på at han oppfattet situasjonen som kritisk, ikke én beskjed om hvor mye kraft han og regjeringen har som mål å få bygget frem mot 2030 og 2035.

Når vi vet at det tar 10 år fra start til mål for å bygge vindkraft og at det ikke er sikkert at planene for utbygging av havvind på Utsira Nord og Sørlige Nordsjø lar seg realisere, er det ikke rart norsk industri er bekymret for fremtiden.  

Sjeldent nasjonale politikere snakker tydelig

Hva må så til for å lykkes med å både nå klimamålene og legge til rette for at vi fortsatt skal ha gode vilkår for industri i Norge ti år fra i dag?

For det første må energiministeren og politikerne på Stortinget forholde seg til realitetene og sette et fornuftig styringsmål for behovet for ny fornybar kraft i årene som kommer. De må enes om hvordan vi skal nå målet og kommunisere tydelig konsekvensene av å ikke få det til.

Når vi vet at det tar 10 år fra start til mål for å bygge vindkraft og at det ikke er sikkert at planene for utbygging av havvind på Utsira Nord og Sørlige Nordsjø lar seg realisere, er det ikke rart norsk industri er bekymret for fremtiden

Denne uken meldte NRK at flertallet i befolkningen går imot den billigste nye kraftkilden, nemlig vindkraft.

Det er lett å gjøre, når ikke sentrale myndigheter kommuniserer konsekvensene av å la være å bygge ut. Det store flertallet i Norge er nemlig også tilhenger av sterkere klimatiltak og av å ta vare på industrien vår.

Men det er sjeldent nasjonale politikere snakker tydelig om de tre temaene i sammenheng.

For lokale politikere, som er de som møter mest motstand mot kraft og nettutbygging,  er det vanskelig å stå i motvinden når det ikke finnes en tydelig og klar fortelling fra nasjonale politikere om hvor stort behovet for ny kraft er.

Selv om Stortinget har bedt om en stortingsmelding om energi og klima, nettopp for å se energi og klimapolitikken i sammenheng, er det ingen grunn til å vente med å være tydelig i kommunikasjonen. Allerede i dag det kunnskap nok til å formidle hvor stort kraftbehovet kan bli fremover. Det kunnskapsgrunnlaget har både NVE, Miljødirektoratet, LO og NHO bidratt til at finnes.

Sjeldent samme politikere som står ansvarlig

For det andre må Energidepartementet gi tydelige styringssignaler til både NVE, RME og Statnett om at de må planlegge og gi råd om hva som skal til for å både nå klimamål og bevare konkurransedyktige kraftpriser for industrien.

NVE er tydelig på at de ikke forholder seg til politisk satte klimamål i EU og i Norge når de lager sin prognose. Det er et fagligpolitisk valg de har tatt.

NVE må selvsagt selv ha mulighet til å fastslå hvordan de tror fremtiden blir. Når dette legger premissene for rådgivning og forsinker utbygging av sentralnettet, så innebærer imidlertid NVEs prognose i realiteten en sabotasje av både politisk satte klimamål og for industrien som planlegger for å kutte klimagassutslipp.

Et av de største problemene med utviklingen av kraftpolitikken er at det tar så lang tid fra start til mål for enkeltprosjekter.

Det er derfor sjeldent samme politikere som står ansvarlig for beslutninger, som også sitter med ansvaret når konsekvensene av beslutningen blir tydelig. Noen eksempler:

• Da Ormen-lange-feltet ble vedtatt utbygget med kraft fra land, ble det spådd kraftkrise i Midt-Norge av enkelte, men arbeidet med å skaffe nok kraft og nett skjøt ikke fart før kraftkrisen var et faktum.
• Da det ble vedtatt høyere CO2-kostnader for industrien gjennom avgifter og kvotepriser i 2021, begynte både industri og oljenæring å investere i utslippskutt, men når investeringene i omstilling nå skal foretas, opplever de at det ikke finnes verken kraft eller nett.

Feilgrepene er i ferd med å gjenta seg

I deler at landet får industrien beskjed om at de ikke kan forvente nett før etter 2030, selv om de egentlig har lyst til å investere i dag.

På Melkøya er Equinor i full gang med å fjerne gassturbinene på anlegget som kjøler ned fossilgassen til flytende gass. Dette er det største planlagte enkeltstående klimakuttet i Norge, og står for en reduksjon av 850.000 tonn CO2 årlig.

Seinest i 2030 erstattes gassen av elektrisitet, men det er ikke ferdig prosjektert verken nett eller kraft nok til å dekke opp behovet. Statnett og NVE er i gang, men de blir trolig for seint ferdig til å rekke oppstarten av anlegget.

Tilsvarende er det ikke planlagt for nok kraft til å dekke opp behovet som følger av elektrifiseringen av oljeinstallasjoner som kommer i 2027/2028.

Det er disse feilgrepene som nå er i ferd med å gjenta seg.

Risikerer å sette hele klimapolitikken i vanry

NVE viser hva som trengs for å nå klimamålene, næringslivet og LO roper varsko, men politikk og embetsverk på energisiden toer sine hender og unnlater å sette tydelige mål for økt kraftproduksjon og fortelle folk flest hva som trengs for å nå det.

Problemet med en slik mangel på styring, er at den risikerer å sette hele klimapolitikken i vanry.

Et av de største problemene med utviklingen av kraftpolitikken er at det tar så lang tid fra start til mål for enkeltprosjekter

Når næringslivet responderer på klimapolitikken, men opplever at energipolitikken lever i sin egen parallelle verden og ikke leverer kraften og nettet som trengs, er risikoen stor for at klimapolitikken får ansvaret for både høye kraftpriser og påfølgende industriutflytting.

Konsekvensen for bedriftene blir fort at enkeltbedrifter får økte CO2-avgifter, men uten muligheten til å legge om til fornybar energi, at økt kraftbehov gir lokal økning av priser som vekker harme blant folk og næringsliv, eller at kraftoverskuddet på nasjonalt nivå går tapt, med varig svekkelse av konkurransekraften for industrien som resultat.

Alt i alt er dette et uttrykk for en kraftpolitikk som er reaktiv, ikke langsiktig og innstilt på å ivareta både klima og industrihensyn.

Skal vi som nasjon løfte oss tilbake til virkelighetens verden, må regjeringen og energiministeren vise lederskap, fortelle med tydelig stemme hvor stort kraftbehovet er og invitere Stortinget til å diskutere hvordan målet skal nås.

Glipper det, risikerer vi at Norges posisjon som klima- og industrinasjon også glipper.

Rettelse: Ved en feil har en del tall i denne spalten basert seg på fjorårets scenarierapport fra NVE og ikke årets. Det gjør at tre setninger i spalten må endres. Derfor er følgende endret:

• Holmås skrev først at dersom Norge skal nå sine forpliktende klimamål overfor EU i 2030 innen transport, landbruk, byggenæring og småindustri, trengs det minst 7 nye TWh kraftproduksjon sammenlignet med i dag. Dette er rettet til at det trengs minst 18 nye TWh kraftproduksjon for å dekke forbruksveksten fra 2024.
• Holmås skrev først at om også kraftkrevende industri og oljebransjen skal få kraften de trenger til å kutte sine utslipp innen 2035 trengs det totalt 41 TWh ny kraft. Dette er rettet til at det trengs totalt 40 TWH ny kraft for å dekke forbruksveksten fra 2024.
• Holmås skrev først at kraftprisene ligger an til å bli mer enn dobbelt så høye som dagens Norgespris på 40 øre per kilowattime i 2030. Dette er rettet til at kraftprisene i Sør-Norge ligger an til å stige til opp mot det dobbelte av dagens Norgespris på 40 øre per kilowattime i 2030.

Rettelsene ble gjort 13.11 klokken 08.50.

Holmås skriver spalte i Altinget på egne vegne. Meningene er hans egne og representerer ikke nødvendigvis bedriftens syn. Holmås utfører oppdrag for ulike virksomheter knyttet til energi og bærekraft.