Store sprik i lønnsvekst kan kaste enda mer bensin på bålet i krevende mellomoppgjør

Forrige uke kom Statistisk Sentralbyrå (SSB) med sine beregninger av lønnsveksten i ulike bransjer i 2022, og denne uken kom tallene for produksjon og omsetning i industrien. Den er ingenting ved disse tallene som tyder på at det kommer til å bli et enkelt mellomoppgjør i år. Her er 5 grunner til det:

1. (Nesten) alle taper reallønn, men noen taper mer enn andre

Med unntak for i bransjekategorien «bergverksdrift og utvinning», havner lønnveksten under prisveksten for alle bransjer i 2022.  Fasit for prisvekst ble til slutt 5,8 prosent, ifølge SSB, mens den gjennomsnittlige lønnsveksten endte på 4,6 prosent.

Det i seg selv var ikke uventet, men måten lønnsveksten fordeler seg på, skaper grobunn for konflikt i årets oppgjør. Én ting er den nevnte bransjekategorien «bergverksdrift og utvinning», som i all hovedsak består av oljebransjen. Mange har latt seg provosere av de høye bonusene som er blitt delt ut til Equinor-ansatte i løpet av 2022, som følge av ekstraordinært høye inntekter etter at krigen i Ukraina strupte Europas tilgang på russisk gass.

Vel så provoserende er det likevel kanskje at de industriansatte endte med en lønnsøkning på 5,4 prosent ­­– langt høyere enn frontfagsrammen på 3,7 prosent som industrien forhandlet seg frem til i fjor.

Dette setter ny fyr i debatten om frontfagsmodellen. «Nye SSB-tall bekrefter at frontfagsmodellen ikke virker» heter det i en pressemelding fra Unio.

Aller dårligst gjør lærerne det – og det skyldes at deres lønnsoppgjør ikke er ferdig enda. Etter at lærerstreiken ble avsluttet med tvungen lønnsnemnd i høst, er saken ennå ikke behandlet i Rikslønnsnemnda. Det skjer først i neste uke, og resultatet vil bli omtrent det samme som hovedsammenslutningen Unio takket ja til i kommuneoppgjøret.

Men det som er mest spennende for lærerne nå, er hvilken virkningsdato nemnda setter for den nye lønnen. Vanlig praksis i Rikslønnsnemnda har vært å sette virkningsdato fra dagen streiken ble avsluttet, altså 27. september. Om det blir tilfellet også denne gangen, vil lærerne tape nesten et halvt år med tillegg i forhold til resten av sektoren, som har fått ny lønn siden 1. mai.

2. De som hadde mest, fikk mest …

Det var den tredjedelen av arbeidsstyrken med høyest inntekt fra før, som også fikk den høyeste lønnsøkningen i fjor – både i kroner og i prosent. De ti prosent høyeste inntektene fikk de høyeste tilleggene. I snitt tjente de som tilhører denne gruppen 107.110 kroner ved utgangen av 2022. Det er en økning på 5,4 prosent fra året før.

Også de aller laveste inntektene kom relativt godt ut av det i fjorårets oppgjør. Prioritering av lavlønnstillegg i flere bransjer ga et prosentvis løft for mange. Blant de statsansatte var det de med det de laveste lønningene som ble lønnsvinnerne, med 5,5 prosent.

I kroner og øre økte likevel forskjellen mellom de høyeste og de laveste inntektene markant, også i år. Mens de ti prosent lavest lønnede i snitt økte månedslønnen med 1220 kroner, fikk de ti prosent høyest lønnede mer enn fire ganger så mye, med en lønnsvekst på 5510 kroner i måneden. De med høyest inntekt fikk en årlig lønnsøkning tilsvarende mer enn to hele månedslønner for de laveste lønnede.

3. … og kvinnene fikk minst lønnsøkning

Trenden de siste årene har vært at kvinner har hatt en litt bedre prosentvis lønnsvekst enn menn. Fra 2015 til 2022 økte den gjennomsnittlige månedslønnen for kvinner med 21 prosent, mot 18 for menn. Men i 2022 snudde trenden. Da var kvinners gjennomsnittlige lønnsøkning på 4,4 prosent, mot 4,7 for menn.

Dette skjer til tross for at kvinner fikk mer lønnsøkning enn sine mannlige kollegaer i både privat og statlig sektor. Det er derimot et relativt svakt oppgjør i kommunal sektor som trekker ned det store snittet, fordi det jobber forholdsvis mange kvinner i denne sektoren.

Når det bare er oppgjøret i kommunal sektor som holder lønnstilnærmingen tilbake, så styrker det argumentet om at måten frontfagsmodellen praktiseres på sementerer lønnsforskjeller mellom kjønnene.

4. Det finnes lønnsvinnere og lønnstapere i offentlig sektor

Det er en egen, og svært komplisert, øvelse å sammenligne lønnsutvikling mellom yrkesgrupper. Mye av konflikten mellom lærerne og deres motpart KS i fjor, handlet nettopp om hvordan man sammenligner lærernes lønnsutvikling med andre yrkesgrupper i kommunene. 

Det er også viktig å ta med at også andre ting enn lønnsoppgjør påvirker gjennomsnittslønnen for en hel yrkesgruppe. Er det for eksempel høy nyrekruttering til et yrke over en periode, så vil det bli relativt flere i dette yrket med lav ansiennitet, og gjennomsnittslønnen for hele yrkesgruppen vil gå ned, selv om det ikke er noe negativt utslag for hver enkelt på individnivå.

Men selv med disse forbeholdene inne, så er tallene for lønnsutvikling for ulike yrkesgrupper i det offentlige over tid, interessant lesning. Mens sykepleierne jevnt over følger den samlede lønnsutviklingen i privat sektor (og spesialsykepleierne gjør det til og med litt bedre) – så sakker både lærere og helsefagarbeidere etter.

En gjennomsnittlig spesialsykepleier har fått 12.000 kroner mer i månedslønn siden 2015, og en sykepleier uten spesialisering knapt 10.000. En helsefagarbeider har fått bare rundt 7.500 kroner, og en grunnskolelærer rundt 7.250.

Det er mange grunner til dette. Én forklaring er at sykepleiere i større grad er ansatt i statlig helsevesen, mens helsefagarbeidere og lærere først og fremst jobber i kommunal sektor. Men det er kryssende konfliktlinjer her, med lærere som mener de kommer svakt ut i forhold til andre grupper med høyere utdanning, og mellom LO-organiserte helsefagarbeidere og Unio-organiserte sykepleiere. Hvordan dette slår ut i årets oppgjør er ett av flere store spenningsmomenter.

5. I industrien går det fortsatt så det griner

Sånn ser i alle fall tallene ut. Veksten i industriomsetningen som startet da pandemien var over, stoppet ikke opp i 2022. Tvert imot ble fjoråret nok et rekordår, med en økning i omsetningen på hele 17 prosent fra 2021 til 2022.

Når industrioppgjøret starter om et par uker vil arbeidstakersiden spørre seg om deres ansatte, som med noen få unntak tapte realinntekt i løpet av fjoråret, ikke burde se mer igjen av denne voldsomme omsetningsveksten i sin lommebok.

Industrien vil svare at det er helt urimelig å lese tallene på den måten, fordi den generelle prisveksten i industrien har vært helt ekstraordinær i 2022. Energikrevende norsk industri rammes ekstra hardt av høye energipriser, metallindustrien rammes av høye stålpriser, blant annet fordi stålverket i Mariupol, et av de største i Europa, er bombet sønder og sammen. Sammenbruddet i internasjonal kontainertransport etter pandemien presser opp prisene på blant annet elektronikk.

Og så er svaret på det igjen at vanskelige tider til tross, så har ikke produksjonen i norske industribedrifter gått noe merkbart ned, så om leverandørkjedene er under press, så er det likevel foreløpig langt fra krise i norsk industri – om vi ser på de store tallene, i alle fall.

Når tallene fra teknisk beregningsutvalg blir klare, vil den store diskusjonen om hvordan disse tallene skal forstås begynne for alvor.