En ny vår for kjernekraft?

Klokken klikker nådeløst ned mot eksplosjon. Det er noen sekunder igjen. James Bond har nettopp tatt innersvingen på superskurken «Dr. No», og hindret hans onde plan om å bruke et kjernekraftverk til å drepe tusenvis av mennesker. Men nå holder kjernekraftverket på å eksplodere.

Bond springer. Ut av fabrikken og ned på brygga. Mens fabrikken eksploderer i bakgrunnen, stuper han i trygghet ned i en liten robåt. Der ligger allerede hans fagre Bond-pike, og i neste scene kan vi se dem i robåten ute på rolig hav, strålefri og sunne.

I det virkelig liv var det ingen helter som kunne stanse ødeleggelsene – og frykten i årene som fulgte - da kjernekraftverket i Tsjernobyl eksploderte i 1986. Skrekkscenariet fra filmlerretet ble til virkelighet og preget en hel generasjon. Vi føler noe av den samme frykten med krigføringen rundt kjernekraftverket i Zaporizjzja i Ukraina.

Jokeren kjernekraft

I dag står vi overfor flere kriser. Energikrise og klimakrise. Kjernekraft er ikke lenger noe vi intuitivt avskriver som uaktuelt, men en energiform stadig flere ønsker å utvikle også i Norge.

En mulig satsing på kjernekraft vil kreve storstilt innsats innen utdanning, kompetanse, forskning og teknologiutvikling

Marianne Sivertsen Næss
Stortingsrepresentant (Ap) og spaltist

Bakgrunnen er at halvparten av Norges energibruk er fossil i dag. Vi skal fase ut og erstatte denne energien. Vi trenger mer av alt raskere, som havvind, oppgradering av vannkraft, solkraft, vind på land og energieffektivisering.

Samtidig kommer kjernekraft inn som en joker fra siden. Vi ser enkelte kommuner med ordførere i spissen som rekker opp handa og vil utforske mulighetene for mer kraftproduksjon ved bruk av kjernekraft.

Arbeiderpartiet er et teknologioptimistisk parti. Vi er åpne for ny kunnskap om alternative energiformer, som for eksempel kjernekraft, termisk kraft, bølgekraft, tidevannskraft og andre mulige fremtidige energikilder.

Vi må likevel erkjenne begrensningene vi står overfor. La oss kalle det teknologirealisme. En mulig satsing på kjernekraft vil kreve storstilt innsats innen utdanning, kompetanse, forskning og teknologiutvikling. En kompleks og omfattende verdikjede og regulatoriske rammer må på plass.

Mange utfordringer med kjernekraft i Norge

Norge har per i dag ikke kompetanse innen drift av kommersiell kjernekraft. Europeiske land med langt mer erfaring enn oss faser ut sin bruk av kjernekraft, og land som England og Finland har opplevd store kostnadsoverskridelser i forbindelse med sine ny-etableringer.

En satsing på kjernekraft i Norge vil også innebære et omfattende offentlig regime for atomsikkerhet, strålevern og avfallshåndtering av radioaktivt avfall, noe vi i dag ikke har. Lovverket vårt er gammelt, og vi har i liten grad kompetanse i forvaltningen til å ivareta viktige hensyn.

Det er vanskelig å se for seg at dette er mulig å etablere uten store kostnader for fellesskapet. Det må på samme måte som med alle andre investeringer i så fall gjøres en kost-nytte-vurdering.

På kort sikt vil kjernekraft uansett ikke løse den norske – eller europeiske – energikrisen. Det er først ute på 2030- eller til og med 2040-tallet at det kan bli aktuelt.

Det er vanskelig å se for seg at kjernekraft er mulig å etablere uten store kostnader for fellesskapet

Marianne Sivertsen Næss
Stortingsrepresentant (Ap) og spaltist

Vi bør bygge nasjonal kompetanse på kjernekraft

Samtidig mener jeg at uavhengig av hva framtiden bringer, blir det viktig for Norge å bygge opp vår nasjonale kompetanse på kjernekraft.

Kjernekraft er og vil være en del av den nordiske energimiksen. Cirka 30 prosent av kraftproduksjonen i Sverige kommer fra kjernekraft. Finland har også kjernekraft - til og med et helt nytt anlegg. Det nyter vi i Norge godt av, i et felles nordisk kraftmarked.

Det er verdt å vurdere om vi også bør forsterke forskningsinnsatsen innenfor fusjonsenergi

Marianne Sivertsen Næss
Stortingsrepresentant (Ap) og spaltist

Vi vil trenge kompetanse på kjernekraft i framtiden. En del har vi jo også allerede, som vi kan bygge videre på. Når Equinor og MIT trenger verdensledende forskning på fusjonsenergi, er det vårt eget eminente fagmiljø på UiT de inngår avtale med. Vi har også sterke fagmiljøer innen nukleær teknologi, for eksempel på Kjeller eller i Halden.

Jeg mener det er verdt å vurdere om vi også bør forsterke forskningsinnsatsen innenfor fusjonsenergi. Det skiller seg fra dagens tradisjonelle kjernekraftverk som har fisjonsreaktorer, og fusjonsenergi antas å være både vesentlig sikrere og mindre miljøskadelig. I fjor hadde forskere i USA et stort gjennombrudd innenfor dette feltet, der de fikk 50 prosent mer energi ut enn det de puttet inn i reaksjonen. Det er veldig spennende.

Det er spesielt viktig at vi har kompetanse på beredskap. Jeg mener derfor det var klokt av regjeringen å bevilge 200 millioner kroner gjennom Forskningsrådet til et nytt senter for nukleær forskning innenfor nettopp dette. Vi styrker også utdanningskapasiteten med 40 studieplasser innen nukleære fag ved NMBU på Ås og ved Universitetet i Oslo.