Analysen henger like godt sammen som paraply og brødrister

Ekko av gammel EU-motstand

Men så blir det enda underligere; Det lages et kunstig skille mellom våre politikere i regjering og storting – i den høyst uvanlige disiplinen, «hvem skal få påvirke mest». 

Bergvall skriver: 

«Setter norske politikere sin lit til EU, legger de makten til å påvirke utviklingen i hendene på regjeringen. Norske politikere blir prisgitt presset som utenriks-, digitaliserings-, barne- og familie- og justisministeren klarer å legge på EU.»

For det første er det ikke sant at parlamentet ikke kan påvirke politikk i EU. Selv norske stortingsrepresentanter – i vårt utenforskap, reiser stadig til Brussel for å jobbe. For det andre er det et perverst utslag av stortingsregjereri hvis politikere på Løvebakken tenker «nei, hvis det bare er statsrådene som får påvirket, så kan det være det samme». 

For det tredje er reglene i DSA vedtatt for lengst. Nå handler det om å få dem iverksatt i Norge fortest mulig. Somling gjør norske borgere mindre beskyttet.

Jeg mistenker at det er gammel EU-motstand som får analysens kilder til å ytre såpass usammenhengende ting.

For som det er sagt; «Når utgangspunktet er som galest, blir resultatet ofte originalest».