Spaltist Umar Ashraf: Behov for ny handlingsplan mot hatefulle ytringer

26. juli i år tok jeg meg tid til å kjøre til Grønland politistasjon, og brukte flere timer i en ellers hektisk hverdag til å politianmelde medlemmer av Facebookgruppen SIAN (Stopp islamiseringen av Norge). Bakgrunnen var det jeg anser som hatefulle ytringer rettet mot en bestemt gruppe, muslimer. I den nevnte gruppen hadde en person gjengitt et sitat fra en kronikk jeg skrev i Avisa Oslo. I kommentarfeltet fulgte øvrige medlemmer opp med ytringer som er vanskelige å forstå som noe annet enn at de vil «sponse bensin» for å brenne muslimer, og at å brenne muslimer er en «god ide».

På sin egen nettside skriver politiet følgende: «I den juridiske definisjonen defineres hatefulle ytringer ut fra § 185 i straffeloven, som forstås som ytringer som er egnet til å skape eller spre hat mot bestemte grupper».

Terrorisme rettet mot moskeer og synagoger, og vold mot muslimer og jøder oppstår ikke fra intet, det spirer og får næring fra ulovlige hatefulle ytringer som fremsettes om marginaliserte grupper og personer i samfunnet. 

To dager senere, 28. juli, fikk jeg svar fra politiet. Saken var henlagt.

Heldigvis klaget jeg, men det er ikke sikkert alle orker det.

Umar Ashraf

Jeg kunne ikke forstå hva politiet hadde vektlagt i denne henleggelsen, når bevisene var så åpenbare. Anmeldelsen ble innlevert med skjermdump av ytringer. Under fullt navn brukte flere av dem «morsomme emojis» samtidig som de insinuerte eller direkte ytret at slike handlinger bør gjennomføres.

Henleggelsen ble først dekket av Vårt Land. På denne måten ble politiet kjent med at jeg ikke bare var en krenket hvem-som-helst som benyttet meg av min rett til å anmelde, men at jeg også hadde evne til å sette saker ut i offentligheten. Dette påpeker jeg ikke som skryt av mitt nettverk bestående av journalister, men som et poeng for at man skal ha kjennskap, evner, ork og ikke minst juridisk kompetanse for å få gjennomslag. 

Etter henleggelsen la de ut et nytt innlegg om meg med fullt navn i den nevnte gruppen. Denne gangen lo de av utfallet og meg. De påfølgende dagene og ukene har jeg ofte sett meg over skulderen. Uansett hvor tøff du måtte være, opplever du en form for utrygghet når aggressive og rasistiske grupperinger har fått øye på deg.

Gjennom mitt nettverk fikk jeg etter hvert Antirasistisk senter og Egalia senter mot diskriminering til å ta saken videre, og vi la inn en klage på politiets henleggelse. Noen uker senere har politiet nå heldigvis snudd, og skriver: «Klage over henleggelse er tatt til følge. Saken er gjenopptatt for ytterligere etterforskning». Jeg tolker det som at politiet nå har gjort en vurdering av at ytringene kan defineres som ulovlige. Heldigvis klaget jeg, men det er ikke sikkert alle orker det.

Politiets inkonsekvente saksbehandling hever terskelen for å anmelde i det hele tatt, og det svekker tilliten minoriteter har til systemet. Et slikt utgangspunkt bryter ned demokratiet, og problemet dette utgjør må vi ta på høyeste alvor.

Flere saker bør sees i sammenheng

Rettspraksisen bør og skal i utgangspunktet være klar, oppfordring til mord og vold er ulovlige hatefulle ytringer – ref. straffeloven 185a. 

Unødvendig som det er, får jeg slå fast at jeg er en sterk tilhenger av ytringsfrihet og kritisk debatt. Og samtidig er jeg kjent med at politiet tidligere har tatt ut tiltalte for det som kan sies å være ulovlige ytringer av langt mindre alvorlighetsgrad for å verne den samiske befolkningen. Dette endte i at en mann ble dømt for hatefulle ytringer mot samer. Etter mitt syn har en dom som dette stor verdi, for når flere blir dømt, vil det ha en disiplinerende effekt på mennesker som har lav terskel for å ytre seg ulovlig, kriminelt og hatefullt. Jeg tror at de fleste av oss kan enes om at ytringsfriheten og den offentlige samtalen vil bli best bevart når ulovlige ytringer reguleres sterkere.

Hatefulle ytringer tar menneskeliv. Det krever både politiets og politikernes oppmerksomhet i mye større grad.

Umar Ashraf

Dessverre har ikke politiet gjort en like formidabel jobb i andre tilfeller der direkte uttalelser knyttet til forherligelse av vold mot eller oppfordringer til drap av jøder ble henlagt. Eller som i dette tilfellet nå, hvor uttalelser om brenning av muslimer først ble henlagt.

Ser man disse sakene i sammenheng, gir det en vond ettersmak av forskjellsbehandling av utsatte minoritetsgrupper. Det reiser også spørsmål om diskriminerende praksis i politiet. 

Mest av alt viser politiets inkonsekvente saksbehandling og praksis hvilken varierende grad av juridisk kompetanse rundt ulovlige hatefulle ytringer som finnes på de lokale politikontorene. Det viser også at loven tolkes vidt forskjellig blant politijuristene.

Sett i lys av den vonde sommeren vi har hatt, hvor vi enda en gang har vært vitne til et grusomt terrorangrep på en annen marginaliserte gruppe (les: LHBTI+), må vi lykkes med tiltak som favner bredt. Spesielt når vi vet at ytringer kan utløse handlinger. Når oppfordringer til drap på homofile legges ut på Facebook, blir utfallet grusomt. Hatefulle ytringer tar menneskeliv. Det krever både politiets og politikernes oppmerksomhet i mye større grad.

Et politisk ansvar

Ytringsfrihetskommisjonen som nylig ferdigstilte sitt arbeid, peker naturligvis på de begrensningene som medfølger for dem som utsettes for hatefulle ytringer. «Styrk politiets kompetanse i arbeidet med hatefulle ytringer», er en av kommisjonens overskrifter. Kommisjonen foreslår at politiets arbeid med anmeldelser av hatefulle ytringer bør evalueres av Riksadvokaten.

Nå haster det. For mange av oss handler det om at vår personlige sikkerhet ivaretas.  

Umar Ashraf

Jeg er enig i disse evalueringene fra kommisjonen, men vil også legge til at det nå hviler et særskilt ansvar på Støre-regjeringen til å fornye handlingsplanen mot hatefulle ytringer. Den utgikk i 2020. Politiets manglende kompetanse, evne til å prioritere og ikke minst den interne organiseringen av politiets håndtering tilknyttet slike saker, krever politisk handling. Det er også behov for rolleavklaring mellom det enkelte politikontor og Riksadvokaten. Samtidig trengs det også tiltak på andre arenaer for å begrense og motarbeide omfanget av hatefulle ytringer.

Enkelte har tatt til orde for at anmeldelser og utforming av tiltale ikke bør plasseres hos politijurister i det enkelte politidistrikt, men hos Riksadvokatens kontor som også har et særskilt ansvar for å motvirke mistillit til myndighetene. Spørsmålet er derfor om politiet er villig til å bli nærmest beordret av Riksadvokaten om hvilke saker de må etterforske, og hva de kan henlegge. Med en slik løsning mister politiet delvis rådighet over eget ressursbruk, kanskje for sakens beste.

Uansett hvordan dette løses, vil en handlingsplan med konkrete tiltak og en spesifisering av ansvarsområder være med på å lette tilværelsen for dem av oss som lever med de enorme begrensningene hatefulle ytringer medfører seg. Politikerne er to år på overtid. Støre-regjeringen, kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen og justisminister Emilie Enger Mehl må også bære sitt ansvar for at arbeidet med en ny handlingsplan ikke er iverksatt et helt år etter at de kom til makten.

Nå haster det. For mange av oss handler det om at vår personlige sikkerhet ivaretas.