Civita-rådgiver: En egen «singel-politikk» er en dårlig idé

På NRK Nyhetsmorgen 15.1. kunne vi høre om Karina, som, fordi hun er singel og boligeier, sliter med økte levekostnader og dermed konstant bekymring. Derfor ønsker Karina at single skal prioriteres høyere i den økonomiske politikken. Hun får støtte av stortingsrepresentant Ingvild Wetrhus Thorsvik (V), som ønsker en mer singel-vennlig politikk og større overføringer til enslige.

Man trenger ikke en egen singelpolitikk, eller å subsidiere single i kraft av at de tilhører en gruppe som ikke er i parforhold

Eirik Løkke
Rådgiver i Civita

Det er åpenbart riktig at det å være singel gjør tilværelsen mer økonomisk utfordrende enn for par, men det betyr ikke at vi trenger en egen «singelpolitikk», eller å bevilge mer til de som bor alene.

La meg begrunne hvorfor.

For det første er det å bo alene selvvalgt. Det er en betydelig andel som er – eller oppfatter seg selv å være – ufrivillig single. Men i hovedsak er det å bo alene noe folk velger, og dermed må ta ansvar, både når det gjelder ulemper og fordeler. Og det finnes ikke noen særskilt grunn til at folk som bor alene bør få økte overføringer, kun i kraft av å bo alene.

For det andre er ikke gruppen single en svak gruppe. Riktignok har interessegrupper og mange politikere interesse av å plassere borgere inn i ulike «svake» grupper for på den måten å legitimere høyere offentlige velferdsytelser, men de aller fleste som lever som single i kortere eller lengre perioder, greier seg utmerket fint selv, og har intet behov for at politikere bruker tid på å utmeisle en egen politikk for dem.

Gruppen single er ikke en svak gruppe

Eirik Løkke
Rådgiver i Civita

For det tredje har den norske velferdsstaten omfattende ordninger for borgere som sliter økonomisk – enten dette er som følge av sykdom, uførhet, arbeidsledighet, manglende mulighet for å få boliglån med mer. Ekstra rause velferdsordninger finnes for borgere med ansvar for barn. Velferdsstaten har i så måte ordninger som også dekker økonomiske utfordringer som flere enslige har. Man trenger ikke en egen singelpolitikk, eller å subsidiere single i kraft av at de tilhører en gruppe som ikke er i parforhold.

Faktum er at politikere fremover må prioritere hardere, ettersom demografiske endringer, som at andelen over 80 år vil øke betydelig, gjør at offentlige utgifter knyttet til pensjoner vil øke betydelig. I så måte burde velferdsytelsene snarere bli mindre omfattende, og vi som borgere må ta et større ansvar for vårt eget liv. Det gjelder enten man velger å leve i parforhold eller som enslig