Staten gikk fra å være en som forsøker å redusere usikkerhet, til å være en som øker den

Et paradigmeskifte skjedde i fjor

Hvorfor? Det enkleste er dette; større usikkerhet betyr at færre tør å investere. Økonomen ville sagt; risikopremien blir større. Det er egentlig det samme. Fabrikker som ville vært bygd, maskiner som ville vært innkjøpt, ideer som ville blitt til nye jobber blir ikke realisert fordi folk ikke stoler på fremtiden. 
 
For det er jo et veddemål man gjør hver gang man investerer. Man vedder på at forutsetningene holder og man får mer igjen enn man puttet inn.  
 
Blir oddsene dårligere – da tenker man seg om.
 
Jeg mener det skjedde et paradigmeskifte i fjor. Da gikk staten fra å være en som forsøker å redusere usikkerhet til å være en som øker den.  

Truer 90 år med tillitsbygging

Det var egentlig ganske tilforlatelig og sannsynligvis en ryggmargsreaksjon fra Finansdepartementet. Inflasjonen øker, sysselsettingen er høy, vi må bremse. La gå at en i farten glemte at det er Norges Bank som skal håndtere inflasjonspresset gjennom renten, og finanspolitikken har en begrenset rolle her – rett og slett fordi den ikke virker før til neste år.  
 
Det var måten en gjorde dette på som truer nesten 90 år med tillitsbygging mellom staten og norsk industri og næringsliv. 

Det var måten en gjorde dette på som truer nesten 90 år med tillitsbygging mellom staten og norsk industri og næringsliv. 

Monica Mæland
Direktør i Bergen Næringsråd og spaltist i Altinget

Investeringer legges i skuffen 

Stadige hentydninger om profitører og antydninger om at folk beriker seg, hjelper heller ikke på tillitsforholdet mellom skatteforbruker og skatteyter. 
 
Da er det ikke rart at vi nå ser at investeringer stopper opp og prosjekter blir lagt i skuffen. Målsetningen om å øke fastlandseksporten med 50 prosent synes fjern, når investeringene ikke blir gjort. 
 
Mer alvorlig er at dette truer fremtidig velferd.  
 
Når økonomene sier at grunnrenteskatt ikke påvirker investeringsbeslutningene, glemmer de ofte å fullføre setningen – dersom der er tillit til at rammebetingelsene holder seg over tid. Dersom det ikke er det, vet de samme økonomene at det kan påvirke beslutningene kraftig. 
 
Når forslag som er så sårbart for tillit fremmes på en måte som ødelegger tilliten, får det konsekvenser. Det er det vi nå ser – en politikk som i praksis øker, ikke demper svingningene og usikkerheten. 
 
Vi må tilbake til vår 90 år gamle suksessformel – statens oppgave er å redusere svingninger og usikkerhet, ikke øke svingningene og skape usikkerhet. Det er mye mer krevende å bygge opp tillit enn å rive den ned. Men det må gjøres. Det betyr at der ikke er rom for store krumspring fra årets marskonferanse for regjeringen, og enda mindre fra statsbudsjettet. Kanskje er det også på tide at regjeringen ser etter en partner i Stortinget som vil øke forutsigbarhet og redusere usikkerhet, ikke bidra til det motsatte.