Ap-rådgivar: Ingen bør sleppe unna

Hausten 2005 måtte Høgre-rådgivar Kaj-Martin Georgsen pakke sakene og forlate kontoret sitt i Finansdepartementet. I Erna Solbergs debut som partileiar og statsministerkandidat hadde Høgre gjort eit katastrofeval: 14,1 prosent, 1/3 av veljarane borte på fire år. Frp hadde forsynt seg grovt, men raudgrøn side hadde vunne.

Nokre månader seinare kjefta Georgsen på media. I innlegget «Pressen ikke kritisk nok» kalla han det «et demokratisk problem» at media i så liten grad er kritisk til opposisjonspartias politikk og retorikk (Aftenposten 23/2-06). Han meinte både Frp, Ap og SV og hadde kome billeg unna dei føregåande fire åra. 

Georgsen viste òg til artikkelen «Fra medieyndling til syndebukk?» nokre veker tidlegare. Der dvela Harald Stanghelle ved hardkøyret SV som regjeringsparti opplevde frå media, i kontrast til tida i opposisjon:

«I mange år har partiet hatt det nokså lett i norske medier. Ofte har SV-talsmenn vært de første til å kaste seg på kritiske oppslag om noe som er gått galt i det norske samfunnet. SV-kravet har ofte vært synonymt med det underliggende journalistkravet: «Her må noen rydde opp!»» (Aftenposten 26/1-06).

Opposisjonen får få kritiske spørsmål

Eg hadde akkurat begynt å jobbe i Ap-gruppa på Stortinget, og hugsar eg tenkte: «Frustrasjonen er forståeleg, Georgsen, for du har jo rett. Artig om media tar det til seg, for no vil det jo gagne oss.» 

Opposisjonen blir i liten grad møtt med kritiske spørsmål på politikk. 

Jo Heinum
Rådgivar (Ap)

Det skjedde ikkje. 18 år med skiftande regjeringar har gått, men noko ligg fast: Opposisjonen blir i liten grad møtt med kritiske spørsmål på politikk. Mest påfallande er fråværet av interesse rundt alternative budsjett. 

Ingenting er meir avslørande for reelle politiske skilnader mellom partia, enn alternative statsbudsjett utan juks med inndekninga. Det er desse, og berre desse, som viser kva eit parti faktisk prioriterer i same situasjon. Skjer det utan juks, kan eit parti med godt samvit vise til sine påplusningar, medan motparten kan peike på kva som då blir kutta. 

«Dere kutter, mens vi økte» – med tilvising til tidlegare regjeringar – har ikkje same verdi. Det blir fort eple og pærer. Rommet for ansvarleg pengebruk endrar seg frå år til år. Meir eller mindre tvungne utgifter likeins – som no, med forsvar/beredskap og dei ukrainske flyktningane.

Utan konsekvens?

Den manglande interessa blir ofte grunngitt med at dei alternative statsbudsjetta er utan konsekvens for folk, ettersom dei ikkje blir vedtatt. Eit spørsmål verdt å stille, er då: 

Kva med dei politiske meiningsmålingane?

Ingen storting, fylkesting eller kommunestyre har fått endra si samansetning som følgje av desse. Meiningsmålingane har ingen praktisk konsekvens for folk.

Det vil seie: ikkje direkte. Den enorme mediedekninga, grunna sportsjournalistikkens logikk, gjer at dei likevel kan få det:

Bandwagon-effekten vs. det motsette, intern ro i oppgang vs. krangleoppslag i nedgang – når det nærmar seg val, kan det slå ut i kven som endar opp med makta.