Den 42 år gamle soldaten var erklært død ved fronten og begravet. Men fire år inn i krigen skjer det fortsatt små mirakler i Ukraina

CHERNIHIV, UKRAINA: For tre år siden ble den ukrainske soldaten Nazar Daletskyj begravet. Død i en alder av bare 42 år. Som et svartsvidd, forkullet lik funnet i en utbrent buss ved fronten i det sørlige Ukraina.

Det var fire måneder etter at han allerede i mai 2022 var meldt savnet fra slagmarken i det nordlige Kharkiv, og der DNA-prøver i september samme år bare skulle bekrefte familiens katastrofe.

Men selv om krigen mest fører med seg tragedier, byr den også på mirakler.

Mot slutten av 2025 skjedde det ubegripelige: Noen løslatte ukrainske krigsfanger fortalte familien at soldaten de hadde holdt begravelse for, fortsatt var i live.

«Nazar, er du der?» lyder derfor det gjennomtrengende skriket fra kusinen hans, idet hun hoppet opp og ned i et nesten panisk gledesutbrudd midt på kjøkkengulvet. Hun får telefonen ingen hadde fantasi til å forestille seg. 

Jeg føler det som om kroppen min undertrykker alt for ikke å eksplodere som en bombe. 

Olga
Ektefelle til nylig løslatt soldat i Chernihiv

For den er fra den samme Nazar Daletskyj, som ligger begravet på en kirkegård i den vestlige byen Lviv, der familien har sørget over ham.

Men denne dagen vender den nå 46 år gamle soldaten bokstavelig talt tilbake til livet etter tre års russisk fangenskap.

«Nazarko, hvordan har du det? Si bare noen ord …» ber kusinen ham med tårer rennende nedover kinnene i det øyeblikket de får kontakt. Som 156 andre ukrainske fanger er han nettopp blitt løslatt i en stor fangeutveksling mellom Ukraina og Russland.

Den magiske sms-en

Denne uken går den russiske fullskala-invasjonen av Ukraina inn i sitt femte krigsår.

Det var krigen Vladimir Putin feilaktig vurderte at han kunne vinne etter få dagers blitzkrig mot Kyiv.

Det var krigen verdenssamfunnet like feilaktig undervurderte den ukrainske viljestyrken og motstandskraften i.

Og det var krigen USAs president Donald Trump feilaktig hevdet at han alene kunne stanse på bare 24 timer etter sin tiltredelse for nå 13 måneder siden.

Men det er også krigen som fortsatt raser for fullt.

Det er også derfor 25 år gamle Olga Kurtmallaeva har ventet i fire år på sin mann. Helt presist i tre år og ti måneder.

Men akkurat her, bare få minutter før den ultimate forløsningen – da det tyder på at ventetiden snart er over – melder virkeligheten seg. Som om systemet hennes ikke lenger kan bære den mentale byrden. Av sorg, smerte, fortvilelse, håpløshet, avmakt, uvisshet, angst.

Inntil for kort tid siden, da hun – som flere andre – fikk en sms som endret alt. Så kom tårene. Og siden har hun befunnet seg i en tilstand av ubeskrivelig undertrykt, innestengt og surrealistisk lykke.

– Jeg føler det som om kroppen min undertrykker alt for ikke å eksplodere som en bombe. Det er en beskyttelsesmekanisme, sier hun og smiler over det magiske øyeblikket som inntraff samme formiddag i form av en automatisert sms:

«Ruslan Ibragimovich Kurtmallayev er blitt løslatt fra sitt fangenskap. Forvent en samtale fra soldaten snart. Vi ønsker dere gjenforening snarest,» står det i den lakoniske meldingen som uventet tikket inn fra de offisielle myndighetene i Ukraina.

En melding alle rundt henne drømmer om å få, men som fortsatt er de færreste forunt. 

– Jeg kan ikke … Jeg føler at jeg holder på å besvime, sier hun med så lav stemme at den nesten forsvinner i lommetørkleet hun dupper øyne og overleppe med.

Forskjellen på dem og Olga er at hennes største ønske nettopp er blitt oppfylt.

De savnedes ansikter er overalt

Familier i alle størrelser, kjønn og aldre – og til og med kjæledyr – har funnet veien til stedet i Chernihiv-regionen nord for hovedstaden. Fedre, mødre, barn, brødre, søstre, ektefeller og barndomsvenner som – i likhet med Altinget – har passert en sikkerhetssluse for å vente på resultatet av den annonserte fangeutvekslingen. Den første siden oktober 2025.

Her er ansikter overalt. Levende, men forsteinede, sammenbitte og sorgtyngede. 

Et uendelig menneskearkiv av udødeliggjorte skjebner. Avbildet på nasjonalflagget i de velkjente blå-gule fargene eller på brigadebannere fra Nationalgarden, Marinekorpset, Territorial Defense og fallskjermtroppene. På hjemmelagde plakater teipet på bølgepapp. Klistret på badmintonracketer, kosteskaft eller selfiestenger for å være synlige over menneskemengden. 

«Det er tredje gang jeg er her,» sier Alla og klemmer en bilderamme med et foto av sønnen Oleksandr, som forsvant fra slagmarken 6. mai 2025. 

«Det er min sjette gang,» nikker Svitlana bak et dobbeltfoto av mannen sin og med en fast forankret veske på armen.

«Den har jeg alltid med meg, for den er full av bilder av ham i håp om at noen gjenkjenner ham,» sier hun mens tårene allerede triller.

Hele morgenen har de – som resten av de fremmøtte – valfartet hit som håpefulle pilegrimer, noen over 550 kilometer, for kanskje – kanskje ikke – å få nytt om sine kjære.

– Du leter etter flotte mennesker, og de ligner slett ikke dem der, sa en hjemvendt soldat samme kveld ifølge et lokalt medium til en kvinne som viste ham et bilde av sin savnede mann.

Fanger er eneste forhandlingssuksess

– Det er 71. gang vi gjennomfører en fangeutveksling. Det er svært viktig for oss å redde våre folk, for hver dag i russisk fangenskap er farlig for helsen og for livet deres, oppsummerer Petro Yatsenko.

Som offisiell talsperson og pressekoordinator for fangeutvekslingene opplyser han at dagens tall er 314 fanger: 157 russiske og 157 ukrainske.

Syv av de sistnevnte er sivile, resten soldater. 139 av dem har sittet fengslet siden krigens start etter beleiringen av Mariupol.

– Mange av dem trenger et langt rehabiliteringsforløp, fordi helsetilstanden deres er så dårlig, sier Yatsenko.

Et menneskelig lotteri

Innenfor det avsperrede området er alt kontrollert og dempet kaos.

– Når du har ventet på noe veldig, veldig lenge, er det umulig plutselig å forstå og akseptere at det skjer. Det føles som om du drømmer, selv om det er virkelighet, sier Ivan med et stort smil.

Mindre enn en halvtime tidligere fikk også han sms-en.

– Hurraaaa. Sønnen min. Sønnen min. Han kommer hjem, ropte han og falt på kne i den våte snøen.

– Tre år og tre måneder i morgen. Men ikke lenger. Ikke mer, smiler han.

Kort etter ringer telefonen. Det er sønnen – den yngre Ivan – på videochat fra en buss på vei hjem fra grenseovergangen til Belarus.

– Min sønn, min gylne gutt. Vi har levd for å få se deg igjen, roper faren i en ustoppelig strøm av ord.

Gjenoppstandelsen

På grensen mellom Ukraina og Belarus har de 314 fangene samme formiddag satt fot på hjemlig jord for første gang siden de ble tatt til fange. Noen er så svake at de fraktes i ambulanse.

Den eldste denne dagen er 63 år, den yngste 23.

Videoer av de løslatte sprer seg på sosiale medier.

Og så er det selvfølgelig Nazar Daletskyj, som mirakuløst er gjenoppstått fra graven.

– Å Gud, jeg har ventet på deg så lenge, mitt kjære barn, roper moren i telefonen. 

Så stiller hun det mest brutale og samtidig mest opplagte spørsmålet i en krig der en ny generasjon veteraner setter sitt preg på gatebildet:

– Har du armer og ben? Er alt der fortsatt?

Hver sin lykkedag

– Når du ser andre vende hjem og bli gjenforent, forstår du at din lykkedag også vil komme, sier Olga med et forløsende smil.

Så dukker tre busser opp i horisonten.

– Gratulerer. Takk. Takk for innsatsen deres, roper forsamlingen i kor idet de første fangene bokstavelig talt trer ut i friheten og tilbake til livet.

Blant dem er – endelig – Olgas mann, Ruslan. Og den gjenoppstandne Nazar Daletskyj. 

Min sønn, min solstråle. Vi har levd for å få se deg igjen

Ivan
Far til løslatt soldat

Seks dager etter hjemkomsten gravde myndighetene 11. februar opp hans falske grav i Lviv for å undersøke liket han feilaktig var blitt forvekslet med.

Det ukrainske forsvarsdepartementet har forsikret Daletskyj-familien om at de ikke vil kreve erstatningssummen tilbake. I stedet vil en ny familie blant Ukrainas opp mot 70.000 savnede trolig snart få beskjed om at et familiemedlem ikke vender levende hjem.

Etter fire års krig bærer selv mirakler sin egen lille tragedie.