Ruspasienter er ikke en A4-gruppe

Ruspasienter er ikke en A4-gruppe. Noen trenger lange døgnopphold. Noen trenger små fagmiljøer med spesialisert kompetanse. Noen trenger ideelle og private aktører med en annen tilnærming enn det offentlige kan tilby.

Derfor var det så viktig for så mange å kunne velge behandlingssted selv. Når valgfriheten blir borte, er det de mest sårbare som taper. Mennesker som allerede har opplevd å miste kontrollen over eget liv, mister også muligheten til å påvirke sin egen behandling. Ja, bortsett fra de med mest fra før. De kan betale selv for den behandlingen de ønsker hos private behandlingssteder. Det mener jeg er dypt urettferdig. Jeg vil kjempe for valgfrihet for alle.

Fordi vi ikke lykkes godt nok, lever mennesker med rusavhengighet i snitt 15–20 år kortere enn resten av befolkningen. Mange lever svært tunge og vonde liv før de eventuelt får hjelp. For noen blir livet veldig kort.

Jeg mener vi trenger en ruspolitikk som setter pasienten først. Der mennesker får reell valgfrihet, tilgang til ulike behandlingstilbud og mulighet til å finne det stedet som faktisk kan hjelpe dem tilbake til rusfrihet og livet. For meg handler det om mennesker som fortsatt kunne vært her dersom hjelpen kom i tide og behandlingen passet dem. Derfor kan vi aldri akseptere en ruspolitikk som gjør valgene færre, tilbudene smalere og håpet mindre. 

---

Dette innlegget ble først publisert på Tone Wilhelmsen Trøens egen Facebook-side. Vi har publisert det med hennes tillatelse.