Kutt i sykelønn er overmodent

Er det så ille å stramme opp?

De som argumenterer for 100 prosent sykelønn, trekker ofte frem at en kostnad ved inkluderende arbeidsliv er at flere grupper (kronisk syke, eldre etc.) naturlig vil ha et høyere sykefravær, hvis de skal være i jobb. Alternativet er at de skyves ut av arbeidslivet. Denne mekanismen er åpenbart riktig, og det er bedre at folk har noe høyere sykefravær enn at de skyves ut av arbeidslivet. Men et begrenset kutt i sykelønn vil neppe påvirke arbeidsdeltagelsen i samfunnet i stor grad. For også i Danmark, Sverige og Finland er de opptatt av å inkludere sårbare grupper, og Norge har et vesentlig høyere sykefravær.

Et annet argument som brukes, er at folk som føler seg syke, kan føle seg tvunget til å gå på jobb. 

Et begrenset kutt i sykelønn vil neppe påvirke arbeidsdeltagelsen i samfunnet i stor grad.

Eirik Løkke
Rådgiver, Civita

Men er det nødvendigvis så ille?

Det å stramme opp arbeidsetikken ved å uttrykke en forventning om at man skal gå på jobb også når man føler seg litt slapp, har positive sider. Selvsagt gjelder spesielle regler for helsepersonell, og selvsagt bør man være forsiktig med å utsette andre mennesker for smittefare, men at terskelen for når man erklærer seg selv som syk burde heves, fremstår åpenbart. 

En sykdom i norsk politikk

Et siste motargument er at sterke grupper vil kunne forhandle frem arbeidsavtaler som sikrer 100 prosent lønn, mens svake grupper i mindre grad kan gjøre det. I tillegg har ressurssterke grupper større mulighet for hjemmekontor. Det er ingen grunn til å benekte at det kan være en konsekvens. Samtidig vil det for mange av gruppene som kan få sikret seg full sykelønn, innebære at de må være mer tilgjengelig og ta igjen arbeid etter sykdom. I alle tilfeller vil arbeidstid, sykefravær og andre goder alltid være gjenstand for forhandlinger i arbeidslivet – det er en av de gode sidene ved den norske modellen.

I en tid hvor handlingsrommet i de offentlige budsjettene blir trangere, og presset på velferdsytelser sterkere på grunn av demografiske endringer (færre arbeidstakere, flere pensjonister), er kutt i sykelønnen en ordning man kan spare mye penger på uten at det medfører store sosiale konsekvenser. Nettopp derfor burde reduksjon i ordningen være en såkalt «no brainer».

At du knapt har en eneste politiker som argumenterer for dette på Stortinget, illustrerer at vi har en sykdom i norsk politikk; manglende vilje til å reformere velferdsstaten.