Derfor kan ikke EU bare forby russiske turister

BRUSSEL: Da Fabrizio Tassinari selv lå på stranden i Italia i sommer, stusset han over hvor mange russiske turister han møtte på. 

Hva gjorde de der på strandstolene ved siden av ham, mens landet deres fører en kynisk angrepskrig mot Ukraina, som er like mye et indirekte angrep på den vestlige livsstilen som de nå nøt sør for Roma? 

– Det føltes bare ubehagelig, sier den italienske EU-forskeren og administrerende direktør ved European University Institute i Firenze, som Altinget møter.

– For dem virket det som om ingenting hadde endret seg.

I slutten av august møttes de europeiske utenriksministrene i Praha for å ta opp den heftige debatten om russernes fortsatt frie tilgang til unionen. Det er en debatt hvor rettferdighetssans, sikkerhetsspørsmål, menneskelige hensyn og harde lover bidrar til å gjøre bildet både politisk vanskelig og juridisk gjørmete.

 – Dypt provoserende

På den ene siden har vi landene, spesielt balterne og finnene, som er de mest åpenbare inngangsportene til unionen for russiske turister siden EU forbød direktefly fra Russland. De tar til orde for et forbud og har i varierende grad allerede innført ulike restriksjoner. 

Så hvis du er veldig rik, er det i dag nesten ingen hindringer. 

Fabrizio Tassinari
EU-forskeren og administrerende direktør ved European University Institute i Firenze

Det er også i denne leiren danskenes utenriksminister Jeppe Kofod (S) har plassert seg når han har kalt det «dypt provoserende» at russiske turister kan reise på ferie i Europa «når ukrainske byer blir bombet og ødelagt». Her er også polakkene, og i en noe mer dempet utgave tsjekkerne, som imidlertid også må fungere som den ærlige mekleren fordi de i dag har presidentskapet i kretsen av EU-land.

– Muligheten for å reise til EU har ikke hatt noen transformativ effekt på Russland.

På den andre siden har vi en rekke land, ledet av Tyskland og Frankrike, som argumenterer for den positive effekten det kan ha på russere å bli utsatt for vestlige verdier. Samtidig advarer de om den negative effekten et forbud kan ha dersom det kan bidra til å mate president Vladimir Putins fortelling om et Russland-fiendtlig Europa og dermed få dem til å støtte hans regime ytterligere.

Hellas og Kypros er også med på det laget, dersom reiselivsnæring, på toppen av to år med covid, ikke ønsker å vinke farvel til velstående russiske gjester.

På sidelinjen står da den ukrainske regjeringen, som lenge har presset på for å få europeerne til å sette kroken på døra for russerne, og hvor de tysk-franske argumentene preller fullstendig av.

– Muligheten for å reise til EU har ikke hatt noen transformativ effekt på Russland, sa Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba, ifølge nyhetsbyrået Reuters, og fortsatte tydelig:

– Vil man transformere Russland, lukk døren for russiske turister.

Grenseløst utfordrende

Under den politiske diskusjonen bobler det uenighet om hva som kan gjøres rent juridisk. For en ting er at et land som Finland har redusert antall visumbehandlinger fra russere fra 1000 om dagen til 100. En annen ting er at for eksempel Estland fra 18. august fullstendig har trukket tilbake 50.000 korttidsvisum utstedt av dem selv og kun lar motvillig russere med visum utstedt i de andre Schengen-landene passere, mens andre land som Tsjekkia og Polen rett og slett har sluttet å utstede dem.

 Spørsmålet er om lappeteppet av nasjonale tiltak kan fungere, eller til og med er lovlig, innenfor et grenseløst Schengen-område, der et visum utstedt av Danmark gir nøyaktig samme inngangsbillett som et utstedt av Italia, Malta eller Finland, og hvor den såkalte Schengen-grensekoden ikke tillater at søknader avvises basert på nasjonalitet alene.

Samtidig er sammenhengen mellom nasjonalitet og skyld generelt en vanskelig debatt for statsrådene. For er det rettferdig å straffe det russiske folket kollektivt for handlingene til lederen deres, som de ikke nødvendigvis støtter? Og hva med alle de som ikke bare vil til Europa for å se Eiffeltårnet, Alpene eller de italienske strendene, men kommer fordi de er dissidenter, forskere, kunstnere eller for å besøke nær familie. De kommer alle på samme type korttidsvisum, som ikke er relatert til formålet med reisen.

Køer og papirarbeid

Derfor er det heller ikke en debatt som skal avgjøres blant utenriksministrene i Praha. Forventningen er at de vil reagere med å foreslå å skrote de siste delene av den såkalte visumforenklingsavtalen som Unionen inngikk med russerne tilbake i 2007, da håpet om et normalt forhold til den store naboen i øst fortsatt var lysegrønn.

– Muligheten for å reise til EU har ikke hatt noen transformativ effekt på Russland.

Dmytro Kuleba
Ukrainas utenriksminister

Allerede i kjølvannet av invasjonen av Ukraina i februar ble den privilegerte tilgangen for diplomater og forretningsfolk redusert. Å nå suspendere resten av avtalen og dermed gjøre tilgangen til Europa både dyrere og vanskeligere for russere er en måte å både snakke til europeernes rettferdighetssans på og gi de strammere landene noe å ta med seg hjem – selv om de ikke vil tro at det er nok.

Fabrizio Tassinari ved European University Institute i Firenze kaller det et godt første skritt.

– Det utgjør en stor forskjell fordi papirarbeidet er så mye enklere med den avtalen. Så hvis du er veldig rik, er det i dag nesten ingen hindringer. Hvis du nå må stå i kø på et konsulat i Moskva med alle slags dokumenter, skjønner du at det er konsekvenser av krigen, sier han.

Alle for én?

Den italienske forskeren erkjenner at det er juridiske utfordringer med å gå videre, slik de mest kritiske landene ønsker, men samtidig påpeker han at der det er politisk vilje, vil de trolig finne en vei.

– Schengen har tross alt gått gjennom mange endringer de siste årene, sier han.

Det er imidlertid også klart at tiden ikke er moden for å ta slike beslutninger ennå. Utfordringen blir å holde EU-flokken samlet i mellomtiden, når noen allerede har laget lokale løsninger, mens andre truer med å stramme skruene ytterligere dersom man ikke finner en felles løsning.

For mange skritt i den retningen vil både sende et signal til russerne om mangelen på felles grunnlag i Europa og tukle med hele grunnlaget for Schengen-samarbeidet.

Denne artikkelen ble først publisert i danske Altinget og er oversatt av Ingrid Dehn Lyshaug.