Det vanskelige U-ordet

Skandalen som Arbeiderparti-regjeringen klarte å vikle seg inn i etter at de la fram statsbudsjettet, føyer seg inn i rekken av skandaler i norsk politikk som det er nesten ubegripelig at man klarer å skape.

Kjernen i skandalen var at både statsminister Jonas Gahr Støre og Ap-nestleder Jan Christian Vestre ga løfter i valgkampen om at ordningene med gratis ferge og sletting av studiegjeld i distriktene skulle opprettholdes hvis Arbeiderpartiet fikk fortsette i regjering.

Problemet var bare at da disse løftene ble fremført, hadde regjeringen allerede bestemt seg for å skrote disse ordningene. Det fikk både Senterpartiet og lokale politikere i Arbeiderpartiet til å se rødt.

Gjør en puddel

I beste fall er dette klønete og flaut for noen av landets fremste politikere å ikke huske hva de selv har vedtatt bak lukkede dører noen uker tidligere, i verste fall er det å kaste blår i øynene på velgerne som kanskje stemte på Arbeiderpartiet blant annet på grunn av disse ordningene. 

Argumentet om at en tidlig beklagelse ville vært en innrømmelse overfor Senterpartiet før forhandlingene, er ikke særlig godt.

Kim Arne Hammerstad
Spaltist

Uansett er dette en sak det burde være relativt enkelt å håndtere seg ut av, gjennom å gjøre det som svenskene kaller «å gjøre en puddel»: Legge seg flat og beklage overfor velgerne som føler seg lurt av partiet. Det ser dumt ut å innrømme at det gikk raskt i svingene under en intens valgkamp, men det ser dummere ut at regjeringen må bruke seks dager på en sak der utfallet langt på vei var gitt tidlig i saken.

Argumentet om at en tidlig beklagelse ville vært en innrømmelse overfor Senterpartiet før forhandlingene, er ikke særlig godt – Senterpartiet ble neppe mer velvillig innstilt foran budsjettforhandlingene etter strabasene som fulgte uken etter at budsjettet ble lagt fram. Det kunne vi se antydninger til dagen etter Arbeiderpartiets retrett da Sp-leder Vedum var i Politisk Kvarter og fremførte nye krav overfor regjeringen.

«It’s not the crime…»

Litt forenklet sagt kan man allerede de første timene under en politisk skandale si veldig mye om hvorvdt skandalen vil bli enten liten eller stor basert på hvordan den første håndteringen fra enten den skandaliserte politikeren eller partiet er. En forslitt klisjé om at «it’s not the crime, it’s the cover-up» gjelder definitivt i denne sammenhengen.

Håndteringen til Arbeiderpartiet i denne saken gikk fra å ikke ville beklage, til å beklage, til å være villig til å finne en løsning på saken, til å gi etter og føre ordningene inn igjen i statsbudsjettet. Utviklingen ble i stor grad presset fram av det store medietrykket, både fra Senterpartiet og egne lokalpolitikere som følte seg ført bak lyset av regjeringen.

I så måte er det fristende å trekke paralleller mellom denne skandalen og solbrilleskandalen som tidligere Rødt-leder Bjørnar Moxnes var involvert i for drøyt to år siden. I begge skandalene er overtrampet ganske tydelig – statsbudsjettet var klart før løftene ble fremført og solbrillene ble ikke betalt for – likevel er det første man prøver når man skal håndtere saken, å bortforklare overtrampet.