Er det egentlig tvil om rammeverk for ansvarlighet?

I en ellers god sak i Altinget om en ny rapport om Oljefondets investeringer i tek-selskaper med koblinger til Israel, kan det i siste del av saken fremstå som om det er uenighet blant eksperter om internasjonale standarder for ansvarlighet.

Dette fortjener en nærmere oppklaring, siden det er snakk om forskjellige begreper som kan virke forvirrende om man ikke har dybdekunnskap om temaet.

Aktsomhetsvurderinger og utelukkelser er ikke det samme

I saken kommenterer tre eksperter på hva internasjonale standarder betyr for forvaltningen av fondet. Ingenting av det ekspertene sier er feil, men de svarer på forskjellige problemstillinger og dermed oppstår det rom for forvirring.

Espen Henriksen fra BI og Guro Elgheim Sivertsen fra Gabler synes å kommentere på regler for eksklusjon, og har rett i at det ikke finnes klare internasjonale standarder for når selskaper skal utelukkes fra en investeringsportefølje. John Erik Grova fra Sparebank 1 Sør-Norge viser derimot til aktsomhetsvurderinger, som det finnes bredt anerkjente rammeverk for i form av både FNs veiledende prinsipper for næringsliv (UNGP) og menneskerettigheter og OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv.

Aktsomhetsvurderinger handler om arbeidet investorer og selskaper selv må gjøre for å forsikre seg om at de ikke er involvert i mulige rettighetsbrudd, enten direkte eller via sine forretningsforbindelser. Rammeverkene beskriver hva som forventes av investorer og selskaper for å identifisere risiko for rettighetsbrudd i sin virksomhet eller verdikjede, og hvordan de bør agere hvis de oppdager slik risiko. Rammeverkene har bred anerkjennelse internasjonalt, og det er også disse rammeverkene den norske åpenhetsloven bygger på. 

Som eiere av dette fondet har vi alle et ansvar for å forstå og si vår mening om hva vår formue skal investeres i. 

Diego Alexander Foss
Seniorrådgiver, Nordisk Senter for Bærekraftig Finans

Utelukkelse er derimot den andre enden av ansvarlighetsarbeidet. Det er et verktøy investorer kan bruke når de opplever at risikoen for å bli innblandet i rettighetsbrudd er så stor at det ville være uforsvarlig å fortsette å investere i et selskap. Utelukkelser henger altså sammen med risikovurderinger – alle selskaper og investorer har et selvstendig ansvar for å reagere dersom de oppdager alvorlig risiko for rettighetsbrudd, og man skal ta utgangspunkt i UNGP og OECDs retningslinjer for å vurdere om et normbrudd er så alvorlig at man skal ekskludere et selskap.

Det stemmer at det ikke finnes tydelige standarder for når en investor bør ekskludere selskaper som bryter med etiske normer. Det er opp til den enkelte investor å vurdere om det er mest hensiktsmessig å innføre tiltak for å endre selskapers adferd, for eksempel gjennom stemmegivning og dialog, eller om det er mer hensiktsmessig å selge seg ut. Her opererer investorer i stor grad med egne retningslinjer basert på hvor de tror grensen går for eierne av midlene de forvalter.

I Oljefondet sitt tilfelle er retningslinjene i stor grad et resultat av Graver-utvalget sitt arbeid for å skape et etisk rammeverk for fondet i 2004, med endringer vedtatt av Stortinget med jevne mellom siden den gang. Noe av sivilsamfunnets kritikk har vært at de etiske retningslinjene ikke samsvarer med internasjonale rammeverk, men heller opererer med en høyere terskel for hva som kan anses som etiske normbrudd.