
Matvareprisene øker. Matvarebransjen får skylden, men det er norske politikere som har hovedansvaret for prisnivået.
- Mathilde Fasting – Siviløkonom og idéhistoriker, Civita
- Amund Vik – Seniorrådgiver, Eurasia Group
- Nils Forren – Leder, Senterungdommen
- Freddy Andre Øvstegård – Stortingsrepresentant (SV)
- Lise Rye – Professor, europeisk samtidshistorie (NTNU)
- Paal Frisvold – EU-rådgiver og miljøpolitiker (MDG)
- Christian Hambro – advokat
Det er to fundamentale årsaker til at mat er dyrt i Norge. De er begge politisk skapt. Det ene er vår landbrukspolitikk; det andre at vi ikke er medlem av EU.
Landbruket i Norge subsidieres gjennom landbruksstøtte, og den har økt kraftig så lenge Senterpartiet satt i regjering. Høye tollmurer bidrar til beskyttelse av landbruket, og så lenge landbruket i Norge drives med den strukturen vi har i dag, vil behovet for subsidier bare øke.
Tar utgangspunkt i en norsk kontekst
Ifølge Statistisk Sentralbyrå har Norge om lag 6.500 heltidsbønder – personer som får over 90 prosent av inntekten fra landbruk. Det er sannsynlig at flere årsverk jobber i landbruksbyråkratiet nasjonalt, regionalt og kommunalt og i landbrukets organisasjoner, enn det finnes heltidsbønder.
Det er to fundamentale årsaker til at mat er dyrt i Norge. De er begge politisk skapt
Norsk landbruk tenker i liten grad internasjonalt. Argumentasjon om matforsyning og beredskap tar utgangspunkt i en norsk kontekst, uten å ta hensyn til fisk eller å se beredskap i et regionalt perspektiv. Samordning med naboland som Sverige og Finland ville styrket vår reelle beredskap.
Nei-siden og landbruket vil styre egen landbrukspolitikk, og i dette systemet er markedsreguleringer, subsidier, tollbarrierer, økonomisk styring og kompensasjonsordninger helt vesentlig. Det norske landbruket er innrettet mot at 100 prosent av produksjonen skal omsettes på hjemmemarkedet. Samtidig møter vi de samme tollmurene når vi vil eksportere.
Tre grunnleggende prinsipper
EUs felles landbrukspolitikk (Common Agricultural Policy – CAP) ble innført i 1962 for å sikre de vesteuropeiske landenes matvareforsyning, og var et av de første områdene hvor det ble utviklet en felles politikk i det europeiske samarbeidet. Denne ble basert på tre grunnleggende prinsipper:
Norsk landbruk tenker i liten grad internasjonalt
- Et felles marked uten handelshindringer mellom medlemslandene
- Et felles grensevern omkring dette markedet i form av en tollunion
- Garanterte minstepriser til bøndene hvis prisene på landbruksvarer sank under et visst nivå, samtidig som forbrukerne skulle være sikret landbruksvarer til overkommelige priser.
Den foreløpig siste reformen av EUs landbrukspolitikk kom i 2021, og er mer basert på de enkelte medlemslandenes strategiske behov for å utvikle sine landbrukssektorer på egne premisser – også regionalt og lokalt. Den ballen har Østerrike tatt for lenge siden.
Eksempelet Østerrike
Landbrukspolitisk er Østerrike ganske sammenlignbart med Norge. Det er et relativt lite høykostland i Europa, med noen flatbygder rundt hovedstaden Wien. Ellers drives det landbruk langt opp i fjellene.
Det norske landbruket er innrettet mot at 100 prosent av produksjonen skal omsettes på hjemmemarkedet. Samtidig møter vi de samme tollmurene når vi vil eksportere
Det er noen helt klare geografiske likhetstrekk, men østerrikerne tenker helt annerledes enn oss. De ser beredskap i et regionalt perspektiv og satser på kvalitet og nisjeprodukter som også har gode eksportmuligheter. Etter 30 år som EU-medlem er det fortsatt et høyst levende småskala landbruk i Østerrike, med små familiebruk på høydemetre som selv ikke vi har.
Østerrike velger å støtte miljøvennlig og økologisk landbruk, kombinert med et finmasket system som kompenserer bønder for ulike driftsutfordringer på arealet, som hellingsgrad, jordsmonn og høyde over havet. Nøkkelen til Østerrikes landbruk ligger i hvordan systemet er uformet.
Budsjettstøtten til landbruket i Østerrike er langt sterkere innrettet mot hvordan arealet driftes og hvordan bonden produserer maten enn i Norge. Altså hvordan arealet brukes, ikke hva og hvor mye som produseres. Dette bør vi også diskutere i Norge. Akkurat som i Østerrike har vi svært ulike forutsetninger for landbruksproduksjon i ulike deler av Norge. Våre støtteordninger tar ikke ut potensialet i dette.
Hvordan landbruket er i dag og skal utvikles – med eller uten et EU-medlemskap – er viktig å ha et forhold til for å kunne vurdere konsekvenser og hva som på lang sikt vil tjene Norge.
Norge har verdens dyreste mat og subsidierer landbruket for å stanse fraflytting. Norske forbrukere betaler stadig mer for maten. Det er på høy tid å diskutere de egentlige årsakene til de høye matvareprisene.
Artikkelen er skrevet av
Innsikt

Abid Raja spør Terje AaslandHvordan vil statsråden hindre at stans i reservasjoner av nettkapasitet blir en varig brems for verdiskaping, bosetting og beredskap i nordområdene?Besvart
Bjørnar Laabak spør Kjersti StensengHvordan har bevilgning og avslag i ordningen for aktivitetshjelpemidler utviklet seg de siste fire årene og så langt i 2026?Besvart
Erna Solberg spør Espen Barth EideVil regjeringen styrke bistanden til bærekraftig havforvaltning og bidra til EUs initiativ for global havobservasjon og havdata?Besvart
- Sterke reaksjoner etter at Frp-rådgiver kalte pakistanere «minusvarianter»
- Sandvik advarer i brev til Stortinget. Vil begrense Epstein-kommisjonen
- Steinar Suvatne overtar som programleder for Debatten
- Gro tapte valget på grunn av ordning som nå er forbudt. Danskene har den fortsatt
- Youtuber, reiseforfatter og flere pressefolk vil bli taleskriver for klimaministeren






















